Gå til sidens hovedinnhold

Når hensynet til privatlivet blir viktigere enn samfunnsvernet

Muligheten til å iverksette tvangstiltak overfor en potensielt farlig pasient, opphører i praksis den dagen pasienten utskrives fra lukket avdeling.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne kommentaren ble skrevet før hendelsen på Bislett tirsdag denne uken.

Etter utskrivelsen handler lovverket mer om å sikre pasientens privatliv, enn å ivareta samfunnsvernet.

Den unge mannen med schizofreni

La meg illustrere dette ved følgende eksempel:

En ung mann legges inn på lukket avdeling etter at han i psykotisk tilstand forsøkte å drepe sin kone. Vanligvis vil et slikt drapsforsøk føre til fengselsstraff, men fordi domstolen konkluderer med at dette tilfellet dreier seg om psykiatri, får han i stedet dom til behandling.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Han blir således dømt til å være underlagt tvungent psykisk helsevern. Mannens omfattende voldshistorikk, herunder drapsforsøket på kona, fører til innleggelse på en sikkerhetsavdeling. Man fastslår der at mannen lider av paranoid schizofreni. I tillegg har han en patologisk avhengighet til både cannabis og amfetamin.

Les også: Mannen som ble skutt på Bislett bodde hos Roar i tenårene: – Vi tok litt vare på ham

Psykose, rus og vold

Kombinasjonen, psykose, rus og vold har etter hvert blitt en helt vanlig problemstilling hos de pasientene som tvangsinnlegges i psykiatrien, enten det nå dreier seg om akuttpsykiatriske mottak eller sikkerhetspsykiatriske sengeposter.

At denne pasientgruppen kan være svært ressurskrevende å behandle, bør ikke overraske noen.

Det viser seg at også denne mannen blir en krevende pasient å ha innlagt på avdelingen. Psykosen hans lar seg vanskelig behandle, ikke minst fordi han motsetter seg enhver medikamentell behandling. Det må av den grunn fattes fortløpende tvangsmedisineringsvedtak gjennom hele innleggelsen.

Mannen viser ingen vilje til å ville slutte med rusmidler; han inntar rusmidler i forbindelse med rømninger, eller han får smuglet rusmidler inn på avdelingen. Disse vilkårsbruddene utløser flere typer tvangsvedtak, herunder ransaking og rus-testing.

Her kan du se Nettavisens dramatiske video av det som skjedde på Bislett - vær advart mot sterke bilder:

Mannen fremstår som lett krenkbar, og han tåler behovsutsettelser svært dårlig. Flere ganger går han til fysisk angrep på de ansatte, og forsøker å skade dem alvorlig.

Samtlige voldshendelser skjer på tidspunkter hvor han er preget av psykotiske symptomer, eller hvor han har inntatt rusmidler. Uansett fører volden til nye tvangstiltak rettet mot mannen.

Tilbakeføringen til samfunnet

I utgangspunktet skal alle pasienter før eller siden skrives ut fra sykehusene og tilbakeføres til samfunnet. Vår mann er å anse som ferdigbehandlet etter knappe tre års innleggelse på sikkerhetsavdelingen. Han er på dette tidspunktet blant annet medisinert med såkalte depotinjeksjoner hver 14. dag, som er antipsykotisk medisin gitt med sprøyte.

Han har ikke hatt en russprekk på åtte måneder, noe som har blitt verifisert gjennom «rene» urinprøver. Han har begynt med arbeidstrening utenfor sykehuset, og han har overholdt samtlige permisjoner til punkt og prikke.

Les også: For ti år siden mente jeg han ikke var psykotisk. I dag har jeg inntatt et helt annet standpunkt

Det ser også ut til at han nå aksepterer at han har en alvorlig sinnslidelse i form av paranoid schizofreni, og at han av den grunn vil være i behov av videre medisinering etter utskrivelse fra sykehuset.

Bemannet bolig i bydelen

Siden alt går så bra med mannen, tenker man at han kan skrives ut til en bemannet bolig i bydelen. I den forbindelse ønsker man å overføre det tvungne vernet til et distriktspsykiatrisk senter (DPS), som vil få ansvar for så vel behandlersamtaler som depotinjeksjoner hver 14.dag.

Les også: Hvem avgjør om terrorister er psykisk syke?

I tillegg ser man for seg at de kommunalt ansatte i bydelen tar hånd om den daglige kontrollen og oppfølgingen av mannen. Dette gjelder både den daglige utdelingen av de medisinene mannen får i tablettform, og det gjelder tilsyn med mannens daglige rutiner og fungering.

Følger han er normal døgnrytme? Sover han hjemme på nettene, eller overnatter han hos venner og bekjente? Får han til stadighet besøk av personer fra rusmiljøet? Fremstår han selv som ruset? Bringer han med seg polvarer eller illegale rusmidler inn i boligen?

Ja, er han i det hele tatt villig til å samarbeide med personale som er tilknyttet boligen?

Statsadvokaten har klagerett

Det er viktig å understreke at når pasienten er dømt til tvungent vern, har statsadvokaten klagerett på vedtakene som fattes. Dersom den planlagte utskrivelsen fremstår som ustrukturert eller lite gjennomtenkt hva angår ivaretakelse av samfunnsvernet, vil statsadvokaten helt sikkert innlevere en klage.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen

Tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon (TUD)

For at utskrivelsen skal kunne gjennomføres, må derfor den planlagte oppfølgingen fra henholdsvis DPS og bydel i prinsippet være bunnsolid. Dette betyr i praksis at pasienten må kunne tilbys et behandlingsopplegg som sikrer ham både medisinering og rusfrihet.

I så fall må mannen fortsette å være underlagt tvungent psykisk helsevern (TUD), også etter at han har flyttet inn i en bemannet bolig.

Men det er her problemene starter!

For 3-4 år siden ville en slik utskrivelse ha fungert helt fint; pasienten ville ha blitt fulgt opp på en tilstrekkelig måte av henholdsvis DPS og bydel, og både behandlingen og samfunnsvernet ville blitt ivaretatt.

Les også: Farlig ansvarsfraskrivelse i grenselandet politikk og psykiatri

Hva har skjedd?

Selv om lovverket hele tiden har vært det samme, har imidlertid lovfortolkningen gradvis endret seg. Det råder derfor i dag en helt annen måte å forstå mulighetene til å forvalte tvungent psykisk helsevern (TUD) i bydel eller kommune, enn hva som var tilfelle for relativt kort tid siden.

Mens man tidligere kunne regne med bydelens ansatte som en integrert del av oppfølgings- og kontrollapparatet etter en utskrivelse fra sykehuset, ligger det ingen automatikk i dette i dag.

I stedet får utskrivende instans, som er sykehuset, klar beskjed om at helsearbeiderne i bydelen kun kan regnes som en del av pasientens oppfølgingsteam, dersom pasienten ønsker dette.

Les også: Hva er psykose?

Ingen restriksjoner eller behandling mot pasientens vilje

Det er nemlig slik at pasienter som skrives ut fra sykehus til tvungent psykisk helsevern utenfor døgninstitusjon (TUD), ikke kan utsettes for tvangstiltak på sin bopel. Dette er fastslått i psykisk helsevernforskriften § 11, tredje ledd.

Man har heller ikke mulighet til å iverksette behandling av pasienten i hans hjem, uten at han først samtykker til dette, jf psykisk helsevernforskriften § 22.

Foreligger det ikke gyldig samtykke fra pasienten, kan det med andre ord ikke iverksettes tiltak i hjemmet som begrenser pasientens autonomi. Man kan heller ikke gi pasienten medisiner (tabletter eller sprøyter) i boligen, dersom pasienten motsetter seg dette.

Hvordan skal det da gå med mannen som skal utskrives? Hva betyr dette i praksis?

Les også: Panikkangst: Når frykten trigger lidelsen

Holder vi oss til den fiktive mannen som vi nå planlegger å skrive ut fra sykehuset, får dette følgende konsekvenser:

  • Mannen kan ikke pålegges å gå med på at de kommunalt ansatte deler ut tabletter til ham. Motsetter han seg denne ordningen, vil han være delvis umedisinert i tiden som kommer.
  • Han kan ikke nektes å handle inn alkohol, og man kan verken begrense hans muligheter til å forlate boligen, eller til å ta imot besøk.

Ikke nok med det:

  • Det vil også være ulovlig å fjerne skarpe kniver eller andre farlige gjenstander fra den bemannede boligen, selv om mannen i sin tid forsøkte å drepe sin kone med kniv, og selv om han tidligere har truet andre mennesker med stikkvåpen.

Hva med urinprøver?

Det kan heller ikke kreves av pasienten at han skal avgi urinprøve for rus-testing. Selv om pasienten skulle samtykke til urinprøver, mener Helsedirektoratet at urinprøvetaking ikke er noe som kan forankres i pasientens samtykke.

Rekvirering av urinprøver defineres nemlig som et integritetskrenkende tiltak, og alle slike tiltak må begrenses og kontrollers gjennom gjeldende lovverk, mener Helsedirektoratet.

En begjæring om å avgi samtykke, kan av pasienten oppleves som «tvungen frivillighet». Han kan nemlig fornemme at «riset bak speilet» er en ny tvangsinnleggelse på sykehus, dersom han ikke velger å samarbeide.

Ingen rapportering

For å gjøre avmakten komplett, så har ikke personalet tilknyttet boligen lov til å rapportere til den faglige ansvarlige på DPS om at mannen er ute på nettene og ruser seg, eller at han sover mesteparten av dagene, hvis mannen motsetter seg at slike opplysninger rapporteres.

Les også: De glemte overgrepene i norsk psykiatri

Dette fordi de kommunalt ansatte er pålagt taushetsplikt (pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6, og helsepersonelloven §§21 flg.).

En bekymringsmelding til DPS vil dog kunne tillates.

Psykisk helsevernloven (PHL)

Det er psykisk helsevernloven (PHL) som regulerer tvangsbruken, enten pasienten er innlagt på institusjon eller er utskrevet til bydelen (TUD). Og det spiller ingen rolle om det tvungne vernet er opprettet sivilrettslig (§3-3), eller om det er pålagt pasienten av domstolen (strafferettslig fundert iht kapittel 5).

Er man utskrevet fra sykehuset, og underlagt TUD, kan man i henhold til psykisk helsevernloven bare pålegges fremmøte på DPS i behandlingsøyemed. Et slikt oppmøte handler ofte om samtidig tvangsmedisinering; pasienten møter for å få sin depotinjeksjon.

Både artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskommisjon (EMK), og Grunnloven § 102, setter klare grenser for hva som kan iverksettes av restriktive tiltak, og disse grensene forholder våre politiske helsemyndigheter seg til på rigid vis.

En heller dyster oppsummering

En foreløpig oppsummering blir derfor som følger:

Psykisk helsevernloven gir ikke kommunene adgang til å benytte tvangstiltak overfor pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD).

De ansvarlige for det psykiske helsevernet kan heller ikke anmode pasienten om å samtykke til slike tiltak.

Ingen restriktive tiltak kan følgelig innføres for en pasient, når vedkommende er utskrevet til sin bolig.

Fordi retten til privatliv tydeligvis er ukrenkelig!

Les også: Når du aldri føler deg god nok

Den utskrivningsklare mannen nok en gang:

La oss enda en gang gå tilbake til mannen som nå anses som utskrivningsklar fra sikkerhetsavdelingen. Selv om han er en fiktiv pasient, er han nok ganske representativ for den pasientpopulasjonen som i dag er dominerende på sikkerhetspsykiatriske avdelinger.

Hovedpersonen er altså en mann som nesten begår et drap, og som dømmes til tvungen behandling i psykiatrien fordi domstolen mener a) han har en alvorlig sinnslidelse, b) han var psykotisk da forbrytelsen fant sted, og c) det foreligger stor fare for at han kan gjenta denne forbrytelsen.

Risikoen for at han igjen vil kunne forsøke å drepe sin kone - eller andre personer - anses altså som høy, gitt at visse betingelser er oppfylt. Han vurderes derfor å være potensielt farlig for andre mennesker. For å sikre en god ivaretakelse av samfunnsvernet, legges han inn på en sikkerhetsavdeling.

Er han ikke lenger farlig?

Det pussige er at den dagen han skal skrives ut fra sykehuset, slutter våre helsepolitiske myndigheter tilsynelatende å bekymre seg for den farligheten man tidligere var svært opptatt av.

I det mannen installeres i bemannet bolig i bydelen, kan det synes som om hensynet til samfunnsvernet plutselig blir irrelevant.

Ja, hvordan skal man ellers forklare forbudet mot å iverksette tvangstiltak overfor mannen i samme øyeblikk han befinner seg i sitt nye hjemmemiljø? For vi snakker da vitterlig om den samme mannen, gjør vi ikke? Så vidt jeg vet, handler det vel fortsatt om pasienten med paranoid schizofreni, og med de samme risikofaktorene for fremtidig vold?

Men nå dreier det seg ikke lenger om å begrense hans muligheter til å unndra seg medikamentell behandling, eller å innta rusmidler.

Nei, nå dreies fokus bort fra behandling og voldsforebygging. Det viktigste er ikke lenger å ivareta samfunnsvernet, men å unngå å krenke hans rettigheter som privatperson.

Les også: Voldsoffer måtte betale 216.500 kroner: Her er hans syrlige hilsen til Oslo kommune

Utskrivelsen vanskeliggjøres

Som de fleste sikkert forstår, kan det nå by på store problemer å få skrevet ut mannen fra sikkerhetsavdelingen. Bydelen peker på den «nye» lovfortolkningen, og sier klart og tydelig at deres ansatte ikke kan være delaktig i noen form for oppfølging av mannen, dersom ikke alt skjer på frivillig basis.

Hvis mannen ikke gir sitt samtykke til å motta tjenester fra bydelen, blir det ingen oppfølging fra deres side.

Dette vil i så fall innebære at det planlagte behandlingsopplegget for mannen etter en utskrivelse fra sikkerhetsavdelingen, må karakteriseres som såpass ufullstendig og usikkert at man må kunne sette spørsmålstegn ved forsvarligheten av det hele. Dessuten er det lite sannsynlig at statsadvokaten kommer til å akseptere disse planene.

Les mer fra Norsk debatt

Når alt stanser opp

Mannen kommer derfor til å bli værende på sykehuset i lang tid fremover. Mye tyder på at dette er en skjebne han dessverre kommer til å dele med mange andre.

Virkeligheten er nemlig slik at dersom ingen pasienter skrives ut fra en sikkerhetsavdeling, er det heller ingen nye som kommer inn.

Alt stanser opp; den nye proppen i systemet er et faktum!

Fordi retten til et uforstyrret privatliv utenfor sykehuset har blitt viktigere enn god psykiatrisk behandling og ivaretakelse av samfunnsvernet.