Gå til sidens hovedinnhold

«Når ingen ser på, bruker jeg den overalt»

Hadde jeg fortsatt vært en mer robust type, ville jeg titulert denne artikkelen slik: «Den elektriske sparkesykkelen - det trafikale smykket i det moderne Oslo».

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Avisa Oslo)

Dessverre er jeg blitt mer ettergivende.

Så i denne omgang nøyer jeg meg med å fastslå at den elektriske sparkesykkelen på svært kort tid har revolusjonert hvordan vi forflytter oss fysisk i denne byen, persontransporten er transformert i sentrum, trolig for alltid, og at den alt i alt representerer et gigantisk fremskritt og gode i utviklingen av det urbane livet i hovedstaden.

Selv er jeg blitt en storforbruker.

Jeg abonnerer på alle merkene:

Voi, Tier, Bolt, Wind, Lime, Bird, Ryde.

Alle er på telefonen.

Jeg har til og med beholdt appen til Circ, til tross for at logoen deres knapt er å se lenger, som et fagert minne.

Den store elsparkesykkel-bløffen

På rolige søndagsturer med familie eller venner har jeg helt siden 2019 tatt meg i å kjenne på frustrasjon og virketrang ved å se dem på fortauet og måtte la dem stå, bare det å gå forbi dem føltes som tapte muligheter, det utløste et ønske om å ta for seg, komme i fart, selv om det bare er i 20 kilometer per time.

Når ingen ser på, bruker jeg den overalt. Til og fra jobb, til Stortinget, til avtaler, til sære antikvariater, som ligger kjelkete til, for å kjøpe vinylplater, til å møte venner på et sted i byen der kollektivtrafikken ikke er særlig effektiv, til det meste, egentlig. Det har gjort at jeg kjører klart mindre bil.

Å kaste seg på dem gir en følelse av billig, deilig frihet.

Sparkesykkelen er blitt politikk nå.

Storpolitikk.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Denne uken vedtar et overveldende flertall i Stortinget – kun Frp er imot – en ny lov som gir kommunene rett til å regulere sparkesykkelpolitikken sin på en helt annen måte enn til nå.

Da den elektriske sparkesykkelen ankom Oslo, og Norge, i 2019, sa Frps daværende samferdselsminister Jon Georg Dale et utvetydig ja til at den skulle få etablere seg fritt i Norge etter reglene hans forgjenger Ketil Solvik-Olsen hadde laget for Segway. Altså i hovedsak regelverket som gjelder for sykkel. Segway ble ingen stor slager, men regelverket ble etablert i 2014-15, og det er fortsatt dette som nå gjelder for sparkesyklene.

Jeg er fortsatt litt svak for denne lovgivningen og innstillingen fra Frp, det er dette jeg liker best ved (noen av) dem, en slags uskikkelig, rampete og sunn frihetslengsel, et opplegg satt ut for å leve fritt og gi farge i vårt ofte grå og reguleringskåte og formynderske sosialdemokrati.

Les også: Oslo kommune strammer inn for elsparkesykler

Det har de siste månedene vært en helt uvirkelig, ubegrenset og ubegripelig mengde syting, gnåling og klaging over den elektriske sparkesykkelens inntog i vår kjære by. Det har vært selsomt. Puritanisme og moralisme, en uhellig allianse mellom borgerskapets udiskrete mangel på sjarm og filleproletariatets forakt for moderne byutvikling og deilig urbant «eliteliv».

Her har MDG og FNB og Raymond og alle andre som naturlig mener å vite bedre virkelig funnet hverandre.

Det er dem vel unt.

Så innser også jeg, motvillig, at frislippet av sparkesykler i Oslo ikke utelukkende har vært en suksess.

Men.

Mesteparten av problemene er en direkte og utilsiktet konsekvens av størrelsen på suksessen.

Suksessen er den enorme populariteten blant Oslos innbyggere. Titusener av folk i denne byen synes det er helt fabelaktig å transportere seg selv rundt i byen på denne måten. Flere enn noen hadde regnet med.

Mandag sendte Byrådet ut på høring nye regler for elektriske sparkesykler i Oslo, basert på et vedtak som i skrivende stund ennå ikke er fattet i Stortinget. Det skal strammes inn. Forbudene konkurrerer mot pekefingrene. Høringsfristen er satt til 27. juni. Trolig blir det nye regler først i august.

Ja, det er parkeringsproblemer, det oppstår kaos når en nedstengt by åpner og sola skinner. Ja, det er et problem at folk kjører sparkesykler i fylla. Ja, det er et problem at ulykker skjer, som Legevakten har påpekt.

Les også: 1 av 4 vil forby elsparkesykler

Men regnestykket for denne byen må være større enn som så.

Ifølge Voi finnes det enkeltdager der flere kjører Voi – glem de andre tilbyderne – enn som kjører trikk i Oslo.

Det sier seg selv at sparkesyklene representerer en betydelig avlastning for kollektivnettet, særlig i og rundt sentrum.

Dette er faktorer som må være med. Jeg har ikke inntrykk av at de er det nå.

Er jeg imot alle reguleringene Byrådet nå har sendt ut på høring?

Nei.

Suksessen med elektriske sparkesykler ble så mye større enn noen kunne forutse, at både bransjen og bruken trenger regulering, men alt med måte. Det autoritære forslaget fra Byrådet om å tallfeste antall sparkesykler i markedet fremstår unødvendig.

Bør ikke bransjen og Byrådet – hvori opptatt tilstedeværelse av kollektivtrafikken i Oslo – møtes for å finne fornuftige måter å gjøre dette på? Samordne kollektivtilbudet med sparkesyklene for eksempel? Slik man, i hvert fall i større grad enn her, etter det jeg forstår har lyktes bedre med i Bergen og Trondheim?

Jeg tror det.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt

I kveld spaserte jeg lykkelig ned fra Kampen Bistro etter en bedre middag på den fremragende terrassen, kortvarig gressenkemann som jeg er.

– Hei, Eirik!

En mann roper til meg, med en viss entusiasme.

Det blir en kort men fin samtale ned Bøgata til Thorbjørn Egners plass, det er den lune og herlig uhippe visesangeren og trubaduren Guren Hagen (62) fra Rendalen som akkurat er kommet hjem til Oslo, der han foretrekker å bo, fra kveldens spillejobb i Hokksund. Han er på vei til å ta en øl med en kamerat på Galgeberg, kan han fortelle.

Vi tar farvel, og han smiler og trykker på og jeg ser at bakparten av kroppen hans bare feier ned Normannsgata på en grønn Tier, så selvfølgelig uanstrengt som bare det, og tenker, bless his heart.