Oppdiktet virkelighet som retorisk knep ble sist benyttet da professor Kristian Gundersen kom med sitt kraftige utfall mot forsker Gunhild Alvik Nyborg i Morgenbladet 29. oktober. Vi kan ikke la henne «alene skrive historien om koronapandemien», fastslo han.

Ved et fiffig pennestrøk ble altså en av pandemiens mest utskjelte og latterliggjorte kvinner til en maktbastion med monopol på å definere sannheten. Og professoren fikk ut halvannet år med oppdemmet irritasjon ved å la den renne ut som kronikk. Uten å nevne hvordan han sjøl fikk koronadagene til å gå ved å kritisere tiltakene og advarslene som reddet tusener av norske menneskeliv.

Rammer som regel de svakeste

Gundersen er ikke den eneste som benytter professor Gundersens metode. Nærmest daglig fylles norske medier med omskrevet virkelighet og instinktiv irritasjon som omdestilleres til liksom-dannede analyser, og det rammer som regel de svakeste blant oss. Virkeligheten snus på hodet, og i denne fantasiverdenen er det de underprivilegerte minoritetene som egentlig styrer landet.

I likhet med sosiologen Kjetil Rolness, er Gundersen blitt en av mesterkokkene når det gjelder å koke om grumset på sosiale medier til kvasidannet kronikk-stoff, pyntet og krydret med de fremmedordene som skal til for at heksebrygget smaker som indrefilet i redaksjonene.

De fleste bidrag innledes med påstander om virkeligheten som burde være lett å avsløre, men som de aldri blir bedt om å utdype. Grunnskolekunsten «drøft og grei ut» gjelder ikke lenger for professorer over 50. Mediene trenger klikk, og da trenger de også klikkvitere som Gundersen og Rolness.

Professor Gundersens metode

Vi vet alle hva irritasjon er. Det er den følelsen av ubehag som oppstår i skrotten når noen er flinkere enn deg. Eller dummere. Når jenta forrest i klasserommet alltid får best karakter, eller når den klossete gutten mister ballen i gymmen.

Denne formen for irritasjon mangler saklig begrunnelse, men den skyldes ei urdrift som står fastspikra til ryggmargen og ligger og ulmer i magesekken. Det er derfor vi kaller det «ryggmargsrefleks» og «magefølelse», for på den måten å skille den fra argumenter som framkommer av mer avansert og systematisk tankevirksomhet.

På skolen og universitetet lærer vi oss til å skille mellom instinkter og saklige argumenter. Vi begynner å forstå at vi ikke skal kritisere det som folk ikke kan noe for. At alle påstander må begrunnes. Irritasjonen forsvinner ikke, men vi holder den for oss sjøl.

Mannen som truet rase

Det er etter hvert mange som har mye å irritere seg over. Folk blir særlig irritert når minoriteter tar et rettmessig oppgjør etter århundrer med undertrykkelse, og når de sier seg lei av merkelappene som har ledsaget denne behandlingen.

Det er selvfølgelig ikke lett å finne saklige argumenter mot medmennesker som kjemper mot diskriminering. Løsningen er blitt hersketriksende kavalkader med kronikker om «knebling» og «scenenekt». Klikkviterne innleder kronikkene med å fastlå slike forvrengte bilder av virkeligheten. De blir aldri bedt om en forklaring på hvordan det kan henge sammen at de som selv mangler scene er i stand til å stenge scenen for de mektige.

Les også: Politikerne vil bruke milliarder på å flytte Andøya flystasjon til Evenes, men ingen vil fortelle hvorfor

Når JK Rowling får kritikk for å ha tråkket på transpersoner, blir Anki Gerhardsen så irritert at hun skriver kronikk om at sjølve ytringsfriheten er truet.

Når Rolness irriterer seg over at kvinnens plass i samfunnet stadig blir sterkere, skriver han lange leserinnlegg om at «den hvite mannen» er undertrykt. Som bleik, middelaldrende mann vil jeg bare få sagt følgende: Jeg har null behov for en forkjemper som Kjetil Rolness.

Når Rolness irriterer seg så sterkt over islam at han forfatter sin ørtiende kronikk om temaet, innleder han med at «islam er verna mot kritikk». Som om avisene ikke flommer over av islam-kritikk. Som om Rolness aldri fikk en eneste kronikk på trykk.

Når Gundersen irriterer seg over at enkelte bibliotekarer ikke lenger vil holde bokbad tilegnet JK Rowlings bøker, fyrer han av fra sin Twitter-konto at dette er «boikott» og «scenenekt». De som framholder at disse kulturkveldene uansett avholdes på eget, frivillig initiativ, og at bøkene fortsatt står i hyllene, får ikke noe svar fra professoren.

Les også: Han er et grådig eksempel på egen politikk

Den opprinnelige naturvitenskapsmannen foretrekker nemlig å kaste ut ubegrunnede påstander framfor å drøfte og greie ut. Da han midt under koronaen gikk på barrikadene for å forsvare bruken av ordet «jomfruhinne», fikk han saklige svar fra leger og andre om at jomfruhinnen ikke fins, og at sjølve ordet er kvinneundertrykkende. Istedenfor å diskutere sak, meldte Gundersen seg utsatt for «substansløs utskjelling».

Patetisk-petimetersk angrep

Det er lov til å mene mye om Gunhild Alvik Nyborgs opptreden hos Fredrik Solvang i NRK 17. mars 2020. Regnestykket som ble presentert var ikke presist, men det fantes ikke presise prognoser om det hurtigreisende viruset. De finnes fortsatt ikke, og alle vet det. Kunnskapen om smitten ligger som kjent alltid 10-14 dager bak den faktiske smitten.

Derfor blir angrepet fra Gundersen så patetisk-petimetersk. Særlig når det kommer fra en mann som under koronaen satt under sin professorale foliehatt og kritiserte tiltakene som reddet liv.

Personlig er jeg takknemlig for at Nyborg fikk oss til å forstå alvoret. Det krevde mot, og det kostet. Jeg er ikke i tvil om at hun bidro til å redde liv. Dessuten var dette et befriende eksempel på at en gjest fikk tid til å fullføre et lengre resonnement.

Tiltakene ble tatt på alvor

Gundersen mener at Nyborg bommet da hun sa at «Vi kan få verre tall enn i Italia», siden vi til slutt, ifølge professoren, «har klart oss mye bedre» enn Italia. Det er nettopp dét, professor. Nyborgs «bom» hadde ikke vært så stor hvis Gundersen hadde fått styre pandemi-håndteringen.

Sammen med mange andre bidro Nyborg til at tiltakene ble tatt på alvor. Norge greide seg bedre enn de fleste andre land, selv med mindre strenge tiltak. At hun etter lang tid fikk rett når det gjelder luftsmitte og munnbind, nevner ikke Gundersen med et eneste ord.

Han innleder kronikken med «For en som er skolert i kritisk tenkning var Debatten (…) en underlig opplevelse». Det er slike pretensiøse innledninger som får folk til å tro at det kommer noe gjennomtenkt og klokt. Men det er det motsatte av «skolert, kritisk tenkning» som kommer ut.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Hersketriksende påstander om «knebling» og «scenenekt» er blitt en pandemi for en opplyst samfunnsdebatt. Vi kan ikke fortsette å la professorer bagatellisere rasismen og trakasseringen av transpersoner uten å be dem underbygge hva de egentlig mener.

På samme måte som undertrykte minoriteter har rett til å kjempe for sine rettigheter, har også en urettmessig utskjelt forsker rett til oppreisning. Uten at noen skal forvrenge virkeligheten og si at hun ikke må få «skrive historien alene».