Året er 2014. Landsstyret i Sosialistisk Venstreparti vedtar at Nato er en del av problemet i Ukraina. Oslo SV advarte vestlige land mot unødige provokasjoner.

Senere på 2010-tallet handler en av de store stridssakene mellom AUF og Arbeiderpartiet om at partiet skal gå inn for atomvåpenforbud.

Så sent som i 2019 gjorde Miljøpartiet De Grønne sitt beste valg noensinne. Blant ingrediensene var stadige og krasse utfall mot norsk olje- og gassindustri. I kjølvannet av valgkampen kom det til rene kjærlighetserklæringer til bomringene i Oslo.

Så gikk Russland til angrepskrig mot Ukraina 24. februar i fjor. Det tok ikke lang tid før krigen krevde en realitetsorientering av norsk politikk.

Inntil våren 2022 var det langvarig norsk praksis å ikke sende våpen til land i krig. Denne praksisen ble resolutt snudd på hodet av nesten et samlet storting.

Siden har våpenstøtten til Ukraina blitt trappet opp ved flere anledninger. Og våpen må tross alt produseres.

I fredstid har det ikke manglet på kritiske røster mot norsk våpenproduksjon. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 2015 før det var tema på SVs landsmøte å avvikle norsk våpenindustri. Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF har programfestet at de vil fase ut våpenindustrien. Og karakteristikker som «dødens kremmere» har sittet løst i det offentlige ordskiftet.

Ammunisjon i en farlig verden

I dag er det klart for de fleste at demokratiske land må produsere både våpen og ammunisjon i en farlig verden. I dag er norske våpen med på å gjøre det mulig for Ukraina å forsvare seg mot en aggressiv og imperialistisk stormakt.

Også i nabolandene våre skjer det ting. Før diskuterte vi om Tyrkia burde kastes ut av NATO-alliansen grunnet sitt autoritære styresett og behandlingen av den kurdiske minoriteten. I dag er det Tyrkia som sitter på nøkkelen til alliansen, mens evig nøytrale Sverige hamrer på døren.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

På energifeltet har konsensus flyttet seg på rekordtid. Det er kort tid siden vi diskuterte årstallet for når Norge burde slutte med både olje og gass. Nå handler diskusjonene om hvor mye gass vi kan levere til Europa.

Mange ser hvordan Europa har gjort seg avhengig av russisk gass mens egen produksjon har blitt skrudd av og ned. Det er få som ønsker seg lignende avhengighet av regimer som Saudi-Arabia, Iran eller Venezuela.

Les også: Jeg tror han er riktig mann for å få bukt med ukulturen

På forsvarsfeltet skjønner flere at politikken må handle om mer enn å vente på USA. Utålmodigheten om å nærme seg målet om å bruke to prosent av BNP på forsvar synes tydeligere enn før. Her betaler vi imidlertid fortsatt for gamle unnlatelsessynder. Det er krevende å ruste opp over natten. Et godt forsvar må bygges i fredstid.

Både sikkerhets- og energipolitikken har støtt hodet inn i en murvegg av realisme.

Møtet med tøffere tider

At en ny virkelighet endrer politikken, er ikke noe nytt. Vi så den samme mekanismen i kjølvannet av flyktningkrisen i 2015 og 2016. Som konsekvens måtte gammel idealisme skortes til fordel for en ny realisme.

Les også: Putin har krysset en rekke grenser som selv Sovjetunionen respekterte

I Norge vedtok Arbeiderpartiet et helt nytt migrasjonspolitisk manifest. Tyskland så seg nødt til å stramme inn ved grensene. Selv det tradisjonelt innvandringsliberale Sverige beveget seg i restriktiv retning på asylfeltet.

Politikken tålte ikke idealismen når ideene virkelig ble satt på prøve.

Det er forskjell på krig og fred. Og all politikk trenger ikke å lages for dommedag.

Samtidig må politikken man fører i fredstid tåle møtet med tøffere tider. Når krisen banker på døren, kan det alltids være for sent.

Uansett er det dårlige tider for radikal idealisme. Velkommen til en ny realisme.