Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
«Målet er å redusere den sosiale kontakten i samfunnet». Budskapet var klart fra statsminister Jonas Gahr Støre da han tirsdag kastet landet ut i en ny nedstenging.
Joda, den er mildere enn i mars 2020, men det er en nedstenging.
Smak på setningen. For meg smaker den iskaldt.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Den innebærer nemlig at vi framover skal leve i et samfunn hvis hovedmål er at vi skal isolere oss, møte færre mennesker og holde mest mulig avstand til hverandre.
Vi skal altså avstå fra akkurat det som gjør et samfunn til et samfunn.
Gahr Støre var også ærlig på at dette for mange vil føles som å bli kastet tilbake til start når det gjelder pandemibekjempelse.
Men situasjonen er på mange måter enda verre enn det. Vi kastes med dette tilbake til starten av all pandemibekjempelse.
Før den moderne medisinens gjennombrudd var nemlig dette den eneste måten vi kunne bekjempe smitte på; isolasjon, avstand og karantener. Enten vi var i antikkens Athen, eller renessansens Venezia.
I en tid med vaksiner, forskning og enorme medisinske framskritt blir et slikt tiltak som å bruke slegge for å løse et matematisk problem.
Det er også, som jeg før har skrevet, å kaste samfunnet under bussen for å løse sykehusenes problem, et problem som er skapt av politikeres og helselederes unnlatelsessynder når det gjelder å bygge opp kapasitet.
En kapasitet som lenge har vært anstrengt, uten at det har vært gjort noe for å utbedre den.
Les også: Symptomer på en svulst i helsevesenet
Mine kommentarer om dette har gitt meg uvanlige mange tilbakemeldinger. I stor grad fra mennesker som synes det er på tide at noen kritiserer smittetiltakene for å være for inngripende, ikke for milde.
Og dette dreier seg ikke om sprø vaksinefornektere, men helt vanlige mennesker som mener mediedekningen så langt i stor grad har bestått av et ensidig press for å få enda strengere tiltak, nesten uansett hva situasjonen har vært.
Det seneste eksempelet er NRKs ferske måling som viste at to tredjedeler av oss var fornøyd med tiltaksmengden vi hadde inntil tirsdag. Den ble opprinnelig presentert under tittelen «én av tre mener koronatiltakene er for slappe».
Hvilken annen meningsmåling ville man ha feilframstilt på samme måte?
Jeg skriver ikke dette for å skryte på meg en spesielt kritisk holdning, det er også andre som har ment tiltakene gikk for langt.
Men det har ikke vært grunntonen i medias dekning, den har vært at tiltakene har vært for slappe og kommet for sent.
Tidligere redaktør for medienettsiden Medier24, Gard Michalsen, kaller dette en «kollektiv kollaps i koronajournalistikken», mens redaktør for Trønderdebatt Snorre Valen skriver at «også i en krise må mediene tørre å spørre: Trenger vi dette»?
Det er ifølge ham nødvendig dersom stadig nye runder med strenge tiltak skal ha legitimitet blant de som rammes av dem.
Her er Valen ved kjernen av poenget. Vår tillit til politikere og helsemyndigheter har vært høy, men svekkes i takt med stadig nye tiltak. Tiltak som gjerne presenteres rett etter at vi er blitt fortalt at vi nå er på vei over den aller siste kneika.
Les Snorre Valen sin kommentar her: Også i en krise må mediene tørre å spørre: Trenger vi dette?
Den tiltakstretthet vi nå ser skyldes i stor grad nettopp det; uforutsigbarhet og mangel på konsistente budskap. Og den går ut over tilliten.
Tilliten til at våre myndigheter velger tiltak som i minst mulig grad skader oss, og ikke bare velger de til enhver tid enkleste løsningene, og bruker slegge der mindre inngripende tiltak ville vært nok.
Det skjer ikke når media enten ukritisk omfavner tiltakene, eller presser på for å få dem enda strengere.
Ikke minst er det viktig å problematisere påstanden om at omikron er eneste grunn til at vi nå stenger ned samfunnet, sist framført på tirsdagens pressekonferanse.
Det passer nok politikere å helsebyråkrater godt å kunne å late som om historien til norsk intensivkapasitet begynte i mars 2020, men allerede under influensasesongen 2017 var det åpenbart at kapasiteten var for lav. Det samme gjentok seg i 2018 og 2019.
Les også: Så var det vanlige folk sin tur
I alle disse årene var kapasiteten nærmere et sammenbrudd enn den er akkurat nå, uten at det ble tatt et eneste grep for å øke den. Tross gjentatte advarsler fra de leger og sykepleiere som hadde skoene på.
I tillegg kommer det faktum at det heller ikke er gjort noe for å øke kapasiteten siden mars 2020, altså på 20 måneder. Mens det ikke synes å være grenser for hvilke inngrep i våre liv man ser for seg, virker helsebyråkratene totalt handlingslammet når det gjelder å gjøre sine egentlige jobb; å sørge for at helsevesenet fungerer.
Dette hører også med til historien, og før disse grove feilene innrømmes av ansvarlige myndigheter vil de ekstremt strenge inngrepene i folks privatliv som nå kommer miste legitimitet blant de som rammes, og fortjener på mange måter å gjøre det.
Og når de ansvarlige synes totalt ute av stand til å innrømme denne feilprioriteringen, er det faktisk kritiske medias jobb å presse dem til akkurat det.
Slike kritiske spørsmål er mye viktigere nå enn stadig å lure på hvorfor man ikke strammer inn enda mer. Og fjerner det elementet i et samfunn som gjør det til et samfunn; vår hyppige sosiale kontakt med hverandre.