Gå til sidens hovedinnhold

Når politikk blir som fotball: Der følelser løper løpsk mens fornuften forsvinner

Ytringsfrihet er blitt til en slags politisk gjørmebryting. Følelser går hånd i hånd med krenkelser, som igjen skal bestemme over ytringene. Men politikk i virkeligheten er ikke en fotballkamp, skriver Mina Bai.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

For tre år siden sluttet jeg i protest som spaltist for Klassekampen.

Grunnen var at jeg fikk høre at de iranske regimetilhengerne Per Sandberg og hans iranske kjæreste Bahare Letnes hadde blitt invitert til avisens julefest.

I ettertid har jeg fulgt debatten om no-platforming og cancel culture. Spesielt når det gjelder klagestormen mot NRK i forbindelse med Debatten-invitasjonen til Resetts redaktør, Helge Lurås.

I etterpåklokskapens navn innrømmer jeg at jeg opptrådte feil, og har nå gjort meg nye tanker rundt temaet no-platforming.

En utdatert forestilling

Bemerkningen om at no-platforming hovedsaklig dreier seg om ytringsfrihet er en utdatert forestilling.

I vestlige samfunn - og med inntoget av sosiale medier - har nesten alle ytringsfrihet. No-platforming dreier seg mest om behov for kontroll og maktspill om hvilke plattformer for ytringsfrihet som passer til hva.

I noen tilfeller snakker vi om kontrollmekanismer som er nyttige og nødvendige for å sikre befolkningens sikkerhet, og som tjener et samfunn fra å falle fra hverandre, eller gå i feil retning. I noen tilfeller kan dette misbrukes og benyttes som en slags hersketeknikk.

Det å kaste tidligere president Donald Trump ut fra Twitter er et godt eksempel på nettopp det.

Jeg var en stund hans følger, og innrømmer at jeg var begeistret for hans politikk overfor regimet i Iran.

Her kan du lese flere innlegg av Mina Bai.

Et farlig vendepunkt

Men saken fikk en annen vinkel da Trumps tilhengere stormet den amerikanske kongressen. Denne farlige, udemokratiske handlingen var et vendepunkt for mange. Utvisningen av ham fra Twitter virket udemokratisk og autoritært på meg.

Særlig med tanke på at det var et high tech-konsern som skulle kunne begrense hans muligheter for å nå ut med sine ytringer - og ikke folkevalgte organer. På en måte var det high tech som bestemte hvem sine ytringer vi skulle få høre på, uten at slik makt og myndighet hadde blitt tildelt dem på demokratisk vis.

Samtidig var det opplagt at Trump med sine cirka 80 millioner tilhengere sikkert ville twitret videre og påvirket landet og verden etter at han ble avsatt.

Les også: - Hvem skal jeg som mann være i 2021? Vi trengs jo ikke

Det var ingen tvil om at han ville brukt Twitter for å sabotere den nye presidenten. Dette ville i lengden kanskje ført til kaos og en slags stat i staten, noe som ville ha truet selve demokratiet. Et moderne dilemma.

Handlingen ga i hvert fall raskt synlige resultater; hans tilhengere ble spredt rundt, en del kom til og med til fornuften - mens andre gikk i mer ekstrem retning. Flertallet måtte akseptere det bitre valgnederlaget. Slik det alltid har vært med demokratiske valg.

Polariserte fotballkamper

Med et polarisert debattklima, og sosiale medier, er politikk dessverre blitt mer som fotballkamper. De fleste har et lag de heier på, og gruppetilhørighet er viktig. Følelser løper løpsk mens fornuften forsvinner.

Ytringsfrihet er blitt til en slags politisk gjørmebryting. Følelser går hånd i hånd med krenkelser, som igjen skal bestemme over ytringene. Men politikk i virkeligheten er ikke en fotballkamp. Det består av kompromisser - og det er å finne gode løsninger sammen.

Vi er nødt til å stille oss spørsmål om når no-platforming blir brukt som en kontrollmekanisme.

Er den type kontroll basert på logikk eller hersketeknikk? Er det uttrykk for politisk maktspill, eller basert på følelsesladet protest?

For i et demokrati kan man like gjerne protestere uten at andre skal miste en plattform. En god tommelfingere-regel er å spørre hva konsekvensene kan bli dersom en persons ytringer får en plattform.

Kan visse ytringer innebære reelle farer, true sikkerhet, demokrati og virkelighetsforståelse?

Her kan du lese flere innlegg fra Nettavisen Norsk debatt.

Forenkles ofte til ytringsfrihet

Jeg tror at i norsk kontekst blir debatten om no-platforming ganske generaliserende forenklet til kun «ytringsfrihet». I en ideell verden må vi selvsagt verne om ytringsfriheten, og spesielt sikre at det også skal være takhøyde for ytringer man misliker.

Men sosiale medier og internett har forandret alt. Vi må også konsentrere oss om det praktiske i den virkelige verden nå. Et godt eksempel er utstengingen av vaksinemotstandere på YouTube før koronapandemien.

Vi lever i en svært polarisert og nærmest farlig verden der det teoretiske og praktiske må funke sammen. Fasiten ligger verken hos venstresiden eller høyresidens politisk spill, eller hos idealistiske ytringsfrihetsdyrkere eller fanatiske ytringsfrihetsmotstandere, men hos de som balanserer det praktiske og teoretiske fra sak til sak.

Det dreier seg mer om fornuft versus følelser.

Les også: Israel-debatten: NRK må slutte å oppføre seg som en billig nærradio

Med andre ord trenger vi mer fakta, statistikk og forskning om hva som har vært konsekvensene av å slippe visse stemmer inn i debatter. Har noen blitt radikalisert av den grunn? Har de fått flere tilhengere og legitimitet? Eller er det bare som et TV- eller debatt-program som er glemt dagen etter; akkurat som en støyende fotballkamp.

Kommentarer til denne saken