(Trønderdebatt)

Plutselig snakker alle om Jens Stoltenberg. Pussig, det der. Hvordan havner en sak i nyhetene? Hvordan blir en sak viktig? Dette er nok kryptisk for mange, og det er ikke så rart. For oftere enn du tror havner ikke en sak på avisforsida eller på Dagsrevyen fordi redaksjonen selv har kommet på det, men fordi noen selger inn en sak.

Et innsalg er ikke noe mystisk eller ublu, det er ganske enkelt når noen tar kontakt med en redaksjon for å presentere en sak som er interessant. Interesseorganisasjoner gjør dette. Bedrifter og politikere. Men også helt «vanlige folk» som vil at omverdenen skal høre om en sak de synes er viktig.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Men slike innsalg kan også skje på langt mer subtilt vis. Som for eksempel ved å plante en idé mange steder samtidig, og vente til flere plukker den opp. Dyktige lobbyister jobber slik - og dette er en av grunnene til at jeg er så skeptisk til betalte lobbyister: I dag kan du for eksempel leie et PR-byrå til å utforme en kampanje der det virker som om en sak dukker opp høyt i nyhetsbildet helt av seg selv, når det i virkeligheten skjer fordi noen driver påvirkningsarbeid på vegne av en hemmelig oppdragsgiver.

I disse dager driver noen en svært effektiv kampanje på vegne av Jens Stoltenberg. Og her er nok verken PR-byråer eller hemmelige oppdragsgivere involvert, dette er god, gammeldags politikk. Jeg anser nemlig sannsynligheten for at en rekke kjendisøkonomer, aviskommentatorer og journalister helt plutselig og uavhengig av hverandre har kommet på at Stoltenberg ville egnet seg godt som ny sentralbanksjef, er omtrent lik null.

Det vi tvert imot er vitne til nå, er etter alt å dømme en elegant og godt koordinert kampanje for å modne ideen om Jens Stoltenberg som sentralbanksjef. Hvis ikke hadde jo hovedpersonen selv allerede skutt ned ideen for lengst. En kan bruke mange merkelapper om Stoltenberg, men naiv og godtroende er ikke blant dem.

Les også: Jens Stoltenbergs tette politiske bindinger gjør ham uegnet som sjef for Norges Bank

Og denne modningen trengs, for innvendingene er like mange som de er åpenbare:

  • Stoltenberg har ikke tilbragt årevis i embedsverket og økonomifaget, som jo vanligvis er en ganske sentral kvalifikasjon for å være sentralbanksjef.
  • Det mangler ikke på kandidater som kjenner Norges Bank inn og ut og er oppdatert både på bankens analyseverktøy, styringssystemer og stab.
  • Norges Banks uavhengige stilling er alene et argument for å søke å unngå å oppnevne tidligere toppolitikere til posisjonen, spesielt i en tid der økt politisk oppmerksomhet om styringen av oljefondet står på dagsorden. Å bruke politikk for å styre oljefondet er noe ganske annet enn å oppnevne verdens mest kjente norske politiker til å forvalte det.
  • Og som om ikke dette var nok kan en bare se for seg hvordan det vil se ut for omverdenen dersom Stoltenberg, som pekte på Støre som arvtaker til partilederjobben i Arbeiderpartiet, nå oppnevnes av nettopp Støres regjering til å ta over en jobb det finnes åpenbart bedre faglig kvalifiserte kandidater til. Et begrep som begynner med en gul frukt og slutter med en ikke-monarkisk statsform rinner en i hu.

Blant alle lovordene vi plutselig kan lese i en rekke medier om Stoltenbergs egnethet som sentralbanksjef er det én detalj som interessant nok ikke nevnes, og det er at han er en glimrende maktpolitiker og -spiller. Trass i sitt vel fortjente image som folkekjær og stødig statsminister, har han ved flere anledninger i sin karriere vist at han kan være en hardhendt og svært målrettet maktutøver.

Og han lar gjerne andre ta slagene for seg. Da den nylig avgåtte statsminister Stoltenberg etter katastrofevalget i 2001 arbeidet for å velte Thorbjørn Jagland som partileder i Arbeiderpartiet, drev han hemmelig fraksjonering organisert fra en leilighet på Bislett. «Jeg visste at de jobbet for mitt kandidatur og at de var blant medienes anonyme kilder som argumenterte for et lederskifte (…) Jeg stoppet dem ikke», skrev Stoltenberg i sin selvbiografi i 2016.

Han «stopper» ikke de som nå plutselig har kommet på at han ville vært en glimrende sentralbanksjef, heller. Og dermed må kandidater som Ida Wolden Bache, av mange fremholdt som den klart beste kandidat til å ta over jobben som sentralbanksjef, ikke bare overvinne Norges Banks tungt mannsdominerte historie - men også overvinne et høylydt kobbel av kjendisøkonomer fra NHO, Sparebank1 Markets, Nordea og begeistrede aviskommentatorer. Og så Dagsavisen, da.

Les også: Økonomer tror på Ida Wolden Bache som ny sentralbanksjef

I en lederartikkel denne uken sklir Dagsavisens bidrag til den pågående Stoltenberg-kampanjen nemlig ut i parodien. Det må være pinlig lesning for hovedpersonen selv. «Dersom Jens Stoltenberg vil ha jobben som ny sentralbanksjef, bør han få den», skriver avisa, som om vi snakket om et barn som hadde gjort seg fortjent til lørdagsgodt. Etter en lang opplisting av kvalifikasjoner som strengt tatt ikke er de mest relevante når det er lederen for Norges Bank og styrelederen for et av verdens største fond det er snakk om, sklir teksten ut i parodi:

«At en kompetent og erfaren kvinne settes til side av en formelt sett dårligere kvalifisert mann på den måten, er opplagt uheldig. Men det kan ikke stå i veien for det åpenbare faktum: Norge kan ikke få en bedre sentralbanksjef enn Jens Stoltenberg».

Les mer fra Norsk debatt

«Det åpenbare faktum», der altså! Dagsavisens språkføring er - helt uten å overdrive - i stil med den lattervekkende propagandaen vi kunne flire av når den kom fra fordums kommunistiske stater i øst. Den helt ukritiske omtalen av en velregissert maktkampanje minner mest av alt om propagandaorganet Pravda.

Men Dagsavisens fullstendige overtenning gjør det i hvert fall åpenbart hva dette er for noe. For når Pravda og kjendisøkonomene plutselig er rørende enige, er det helt åpenbart slik at «noen har snakket sammen». Slik blir Dagsavisens leder - helt mot sin hensikt - en vakker påminner om å puste med magen, og kanskje la nøkterne, saklige og kjedelige kriterier avgjøre hvem som skal lede Norges Bank.