For sterke ord?

Nei, dessverre. For PFU ser ut til å ha glemt en av de viktigste setningene i Vær varsom-plakaten.

Det handler om saken mot den lille kulturavisa Subjekt i forrige uke - der utvalget tok en avgjørelse som kan skape presedens langt utenfor den aktuelle saken. Du kan selv lese PFUs uttalelse her.

Også Nettavisen var innklaget i det samme sakskomplekset, noe som gjør at vi har førstehånds kjennskap til saken. Samtidig ble Nettavisen frikjent, noe vi selvsagt er glade for.

Det gjør også at vi med største frimodighet kan argumentere mot den feilaktige fellelsen av en mindre kollega.

Saken spinner ut av fjorårets store batalje mellom Ytringsfrihetskommisjonen og trans-aktivisten Begard Reza i organisasjonen Salam. Hen meldte seg som kjent ut av kommisjonen. En av grunnene som ble oppgitt for det, var at kommisjonsmedlemmer skulle ha vitset og snakket stygt om transseksuelle.

Mer konkret gikk beskyldningene på at Kjetil Rolness og et annet, ikke navngitt medlem av kommisjonen skal ha harselert og vist fram kjønnsorganene sine (innenfor klærne) i en dokø. Disse anklagene ble på det sterkeste benektet/tilbakevist av Rolness i et debattinnlegg i Subjekt i fjor sommer.

Her kommer Vær Varsom-plakatens paragraf 4.14 inn. I en av de mest brukte paragrafene i presse-etikkens bibel heter det i første setning at de som utsettes for sterke beskyldninger skal ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Det vil si at hvis et medium, i dette tilfellet Subjekt, har tenkt å publisere en artikkel eller kommentar som inneholder sterke beskyldninger mot noen, har vedkommende rett til å få tilbakevise eventuelle feilaktige, faktiske opplysninger samtidig som saken blir publisert.

(Hva som er sterke beskyldninger er selvsagt et skjønnsspørsmål, men det er ikke poenget her).

I dette tilfellet kom det ingen ønsker om samtidig imøtegåelse fra Begard Reza.

Det vil si, Subjekt klarte ikke å få tak i Reza for å framsette tilbudet - ikke denne gangen heller.

Subjekt skriver tydelig om dette i sitt tilsvar til klagen:

At de har forsøkt å få tak i Begard Reza i nærmere to år, men at både Reza og organisasjonen Salam tydelig gjemmer seg og gjør alt de kan for å unngå Subjekt og særlig sjefredaktør Danby Choi. Også denne gangen tok avisa kontakt for å gjøre oppmerksom på beskyldningene, men forgjeves.

Og det er her PFU svikter.

De glemmer den neste setningen i paragraf 4.14 i VVP. Her står det nemlig:

«Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Dette drøftes ikke i PFU-kjennelsen overhodet. Ikke med et eneste ord.

I stedet framstår det som at det er Subjekt som hevder at Reza er en «kanselleringsaktivist» som motvirker debatt, og som pressen derfor må ha en «spesiell tilnærming» til.

Nei, det er ikke Subjekt som hevder at pressen må ha en spesiell tilnærming til folk som motvirker debatt. Det er Vær Varsom-plakaten som krever det.

Men det ser det ut som om PFU rent har glemt.

Og da er det på tide å bringe inn også Nettavisens erfaringer med Reza og våpendrager Mads Andenæs, kjent jussprofessor ved Universitetet i Oslo. Det er han som har klaget sakene inn for PFU, på vegne av Reza.

Også vi skrev om saken da bølgene gikk som høyest. Jeg skrev kommentar med den litt for lange tittelen «Den utrolige historien om Kjetil Rolnes, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø - og hvor i all verden var de voksne i VG?»

Senere, da VG beklaget sin behandling av saken overfor Rolness, skrev vi nyhetssak. Også mot oss ble det hevdet at vi ikke hadde sendt tilbud om samtidig imøtegåelse.

Det syntes vi var merkelig, for selv om klagen kom inn nesten et halvt år etterpå, syntes jeg tydelig at vi hadde da gjort det?

Ganske riktig. Vi hadde sendt mail til både Begard Reza og til styrelederen i organisasjonen Salam, med hele min kommentar vedlagt, med ønske om at vi «vil gjerne høre din versjon før publisering». Loggen på telefonen viser at jeg sendte samme melding på sms. Til begge to.

Men ikke en lyd, fra noen av dem.

Siden vi så lett kunne dokumentere dette, tenkte vi at saken var ute av verden. Men neida. I tilsvarsrunde to sto Andenæs fortsatt på sitt. Dette tilbudet på mail og sms måtte nemlig oppfattes som en «uformell beskjed, som vanskelig kan tas på alvor».

Dessuten var det altfor kort frist, ifølge Andenæs. Og dessuten:

«Det å ville gjerne høre din versjon, er ikke tilbud om samtidig imøtegåelse. Det gir rett til å bli sitert i sin helhet.» Ifølge Mads Andenæs.

Det gjør det ikke. Men det er ikke viktig her.

Det viktige her er at Andenæs bekrefter (kanskje ufrivilllig) at Begard Reza faktisk mottok vårt tilbud på epost eller sms, eller kanskje begge deler. Og aktivt lot være å svare.

Vi holder oss til den kjente jussprofessoren litt til:

For etter PFU-kjennelsen i forrige uke, der Subjekt ble felt, dukket den samme problematikken opp igjen.

Kjetil Rolness ønsket å kommentere fellelsen, og klok av skade tok derfor Subjekt-redaktør Danby Choi en ekstra runde for å få tak i Begard Reza for å tilby samtidig imøtegåelse også denne gangen.

Dette er altså i en situasjon der Danby Choi har vært blokkert fra Begard Reza på sosiale medier i lang tid, hen svarer aldri på telefon, sms eller mail, og når avisa tar kontakt med venner og bekjente av Reza med spørsmål om de kanskje har et annet nummer å nå fram på, får de til svar at nei, Reza ønsker ikke det.

Men Choi vil altså ta enda en ekstra runde, og ringer Mads Andenæs. Kanskje jussprofessoren, altså Rezas advokat, kan hjelpe til med å oppnå kontakt eller formidle beskjed? Jeg siterer fra Danby Chois egen kommentar om saken nå i helga:

«Han var jo så inderlig opptatt av at Begard Reza skulle få lov til å få samtidig imøtegåelse i Subjekt. Han måtte jo være interessert i å formidle den nye kritikken fra Kjetil Rolness til Begard Reza, og gi oss en bekreftelse på at hun hadde mottatt dem, for så å sende oss hennes tilsvar..»

Nei. Det kan ikke Andenæs. Han vil ikke hjelpe.

Delvis er det komisk. Men mest av alt blir det tydelig for alle som vil se:

Dette har ikke handlet om muligheten for å gi samtidig imøtegåelse eller komme med tilsvar. Dette har handlet om å hindre omtale, og å få Subjekt felt av PFU.

Så skal vi ta med at Begard Reza har anført at hen i perioder har følt seg forfulgt av tyrkiske myndigheter. Det kan forklare et visst behov for å ligge lavt.

Det gir likevel ingen som helst legitim grunn for skjule seg for en norsk journalist eller redaktør som har behov for å få formidlet en mail eller sms.

Det er uredelig.

Og her er vi ved sakens kjerne:

Avgjørelsen i PFU er et aktivt håndslag til de som bevisst forsøker å hindre debatt eller uønsket publisitet ved å la være svare.

Enten ved at de slenger ut påstander og sterke meninger om andre, og så gjemmer seg når de blir konfrontert med kritikken eller blir møtt med motsvar .

Eller de er maktpersoner i næringsliv eller politikk, som kanskje har gjort noe kritikkverdig, og som håper å unngå omtale dersom journalistene ikke klarer å få tak i dem.

Begge disse typene er godt kjent av mediene.

I dette tilfellet hadde PFU mer enn nok opplysninger til å veie to muligheter opp mot hverandre:

• Prøvde Subjekt hardt nok å få tak i Begard Reza?
• Eller prøvde Begard Reza aktivt å hindre debatt ved å gjemme seg bort?
  

I dette tilfellet er det åpenbart at sannsynligheten heller mot siste alternativ. Det triste faktum er at PFU ikke engang har drøftet dette, i alle fall er det ingen synlige tegn til det i uttalelsen.

Og det er ikke bare jeg som mener dette.

Også en presseveteran som Hilde Sandvik, tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, nå programleder i Norsken, svensken og dansken, var i helga rystet over fellelsen. (* Se merknad nederst)

I et innlegg på Facebook skriver hun at om denne saken skaper presedens, vil det legge alvorlige føringer for debattredaktørene i norske medier.

«Dette går langt utover denne saka - totalt uavhengig av sak og politisk ståstad. Dette handlar om korleis ein skal forstå rommet for fritt ordskifte - sjølve fundamentet i eit demokrati.»

Sandvik viser deretter til en kommentar hun skrev allerede i 2014, som omhandler noe av den samme problematikken, med den talende tittelen PFU på ville vegar.

Hvorfor det?

Fordi redaktørstyrte medienes muligheter til å skape en åpen og fri debatt blir begrenset, samtidig som den samme debatten selvsagt fortsetter på sosiale meder - som ikke står til ansvar for noe som helst.

Jeg er i utgangspunktet en sterk tilhenger av paragraf 4.14. Journalistikken blir utelukkende bedre av å høre hva den angrepne part har å si før en kritisk artikkel blir publisert. Motstemmer er alltid bra.

Men om pressens etikk-voktere ikke vurderer den andre setningen, om de som gjemmer seg bort, da gjør de direkte skade på seg selv og egne medlemmer.

Da skyver vi debatten over på sosiale medier, mens vi i de ansvarlige mediene blir sittende og vente på et svar som aldri kommer, eller i det minste en bekreftelse på at tilbudet er mottatt - som heller aldri kommer.

Og sosiale medier kjenner vi godt:

Her er det lite undersøkende journalistikk. Her kan folk stort sett slenge ut alle de påstander de bare vil. Her får du verken mulighet til imøtegåelse eller tilsvar, og her kan de ulike ekko-kamrene stenge hverandre ute og skjelle hverandre ut så mye de bare lyster.

Morsomt og underholdende. Men er det bare den type samfunnsdebatt vi primært ønsker i kongeriket?

Nei, det er det ikke.

Arbeidet i Pressens faglige utvalg kan i høytidelige taler bli sammenliknet med bonden som tålmodig luker bort ugress i egen hage for at avlingen skal få gro seg frodig og sterk.

For å holde oss i metaforen:

Forrige ukes kjennelse i PFU er mer å sammenlikne med bonden som kapper seg selv i knehøyde.

Det er ikke mulig å anke en kjennelse i PFU. Det er greit nok.

Men utvalget eller styret i Norsk Presseforbund bør snarest ta initiativ til en diskusjon om hvor den mangelfulle tolkningen av 4.14 er i ferd med å føre oss.

* Hilde Sandvik har senere gått tilbake på dette, etter å ha lest Frank Rossaviks kommentar i Aftenposten om saken.