(Sandefjords blad): Som singel kvinne i midten av 20-årene er jeg klar over at man i teorien skal gå på dates. Eller stevnemøter som det så fint heter. Det er både venner, familie og samfunnet flinke til å minne meg på.

Men hva med venne-dates? La meg slå et slag for nettopp det.

I løpet av de siste sju årene har jeg tilbragt fire av dem i utlandet, og de resterende tre spredt rundt i Norge gjennom forskjellige jobber. Det har vært helt supert, og erfaring jeg ikke ville vært foruten.

Men å pleie vennskap mens vennegjengen er spredt utover fire kontinenter? Lettere sagt enn gjort.

Å ha gode venner kan forebygge ensomhet, kan gi økt følelse av tilhørighet, selvtillit og selvfølelse. For å nevne noe.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg har vært heldig å havne i en liten vennegjeng som hver sommer og jul prioriterer å samles et par ganger. Det være seg middag, pølsegrilling eller en god fest. Det artigste er at vi mental sett blir nærmere 17 år sekundet vi samles, som om ingenting har skjedd siden vi ble kjent. Mye har skjedd for mange, og litt mindre for noen. Det er ikke det viktigste. Det fineste er at vi behandler hverandre akkurat sånn som vi gjorde da, og at det ikke er så farlig hvordan livssituasjonen din ser ut.

Men det er et par ganger i løpet av året. De resterende månedene må jeg by litt på meg selv.

Venner vokser nemlig ikke på trær. Å få venner i voksen alder er vanskeligere enn mange kanskje tror.

Det finnes heldigvis litt hjelp å få: Tinder. Tro det eller ei, men datingappen er nesten mer nyttig når det kommer til å finne venner enn noen å tilbringe livet med.

Å skrive at du er en tilflytter som ønsker deg venner, er overraskende effektivt. Du bestemmer selv om du ønsker å begrense det til kjønn og alder, ellers er det fritt fram.

Etter man har funnet noen som virker ålreite, så er framgangsmåten generelt ganske lik som om du skulle dratt på date.

Dere blir enige om et sted eller en aktivitet, treffes og har det forhåpentligvis gøy. Venne-dates er gøyere enn vanlig dates etter min mening. Mindre press. Det blir kanskje ikke noe på deg, men du slipper å titte på klokka og vente til det er innafor å kan bruke unnskyldningen at kameraten din trenger hjelp med å flytte.

Men det er jo ikke garantert det blir noe mer enn tja, det var hyggelig, og det var det. Det er lov. Det kan fortsatt være kleint, men stort sett er det veldig hyggelig. Dessuten blir det bare bedre for hver gang dere eventuelt går ut. Til slutt får du deg kanskje en venn som ender opp med å være med deg i flere år framover. Kan anbefales.

Det er nemlig ganske tøft noen ganger å være (relativt) voksen uten så mange venner, av ulike årsaker. Det er lite som gjør meg mer trist enn når jeg leser saker om unge voksne, og mennesker generelt, som føler på mye ensomhet fordi de ikke har nettverk lenger av ulike årsaker. Det være seg å returnere til hjembyen etter jobb eller studie, hvor resten av gjengen befinner seg et annet sted i landet. Det være seg ny jobb på nytt sted uten å kjenne noen. Det være seg at man sklir fra hverandre og står på bar bakke.

Les mer fra Norsk debatt

Jeg må også innrømme at jeg har blitt tildelt en veldig fin gave, som er å trives godt i eget selskap. Men la det ikke være noen tvil: jeg er veldig takknemlig for vennene mine, som jeg ikke ville vært foruten. Det er en fin og god gjeng som gir meg trygghet, tilhørighet og ofte en god latter.

Det hele er en hårfin balanse mellom å trives godt alene og å ha en eller to ekstra. Det er ingen fasit.

Noen ganger holder det med meg selv og det jeg har å surre med. Man trenger ikke en stor vennegjeng for å ha det bra. Finn dine, og spill hverandre gode. Pass på hverandre, ta initiativ. Inviter hun du gikk i klasse med som har flyttet tilbake. Åpne Tinder, så ser du hvor mange som befinner seg i nøyaktig samme båt som deg. Det er lov å prøve, men det er også lov å la være.

Jeg tar gjerne en bli-kjent-kaffe i hvert fall.