(Nordnorsk debatt)

Politikere som vil legge ned oljevirksomheten med en gang, bør i det minste komme opp med en plan for hvordan vi da skal finansiere velferdsstaten. Bortfall av oljeinntektene får store konsekvenser for oss alle. Hvilke, bør velgerne få innsyn i, før vi går til valgurnene 13. september.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Klima er utvilsomt det heteste temaet foran årets stortingsvalg. FN-rapporten som kom 9. august, satte virkelig fyr på debatten. Miljøpolitikere erklærte at de var livredde og gjentok kravet om full stans, ikke bare i oljeleting, men også utvinning. Så snart som mulig, og helst i går.

Siden har diskusjonene gått høylytt om CO2-utslipp, hvem som slipper ut mest, og hvem som er globale verstinger. Norge har sitt å svare for, men også på dette området er vi et lite land i verden.

Mindre fokus har konsekvensene av den politiske panikken og kravene om full nedstengning i Nordsjøen fått. Det er litt merkelig, ettersom valgflesket også i år er speket med løfter om helt nye velferdsordninger. Hvordan skal dette finansieres, i en økonomi der olje og gass-næringen, og ringvirkningene av den, betyr enormt mye?

«Norge er et av verdens rikeste land. Slik kan vi ikke ha det». Det er omkvedet, når svakheter, skjevheter eller hull i vårt omfangsrike velferdssystem avdekkes. Så kommer politikerne ilende til, og lover at manglene skal bøtes på, så raskt som mulig.

Den norske velferdsstaten er et imponerende byggverk. Tuftet på politisk vilje til likebehandling av alle innbyggere, og godt støttet opp av det sorte gullet vi fant i Nordsjøen lille julaften i 1972, ruver den med godt utbygd helsevesen, utdanningsinstitusjoner, velferdsordninger for alle livets faser og sosialt sikkerhetsnett om noen faller utenfor. Velferdsstaten er garantisten mot sosial uro.

Hva vil det medføre, om vi, kjapt og effektivt river en vesentlig del av finansieringsgrunnlaget for den, vekk? I prioriteringens navn, hva skal bort?

Her kan du lese flere kommentarer av Tone Angell Jensen

Olje og energiminister Tina Bru skriver i et innlegg på Facebook at Norge, hver eneste dag nå, eksporterer gass for én milliard kroner. Hva betyr bortfall av 365 årlige milliarder, bare i gassinntekter? Hvor stort vil tapet være om vi plugget oljebrønnene også? Hva resulterer nedlegging av tusenvis av arbeidsplasser, offshore, men mest av alt på land, i leverandørindustrien og fra det konglomeratet av bedrifter som på en eller annen måte livnærer seg på siden av petroleumsnæringen?

Det hadde vært interessant å få sett tallene for tapte skatteinntekter. De vil være enorme.

Hvordan skal vi kompensere for dette? Ta for oss av velferdsgodene, og kutte i studiefinansierings-ordningene, for eksempel? Eller fødselspermisjons-ordningen, som er en av de rauseste i verden? Knipe inn på andre støtteordninger, eller gjøre dype kutt i helsesektoren? Gjøre gratis utdanning til en betalt ordning der de får, som kan betale for seg?

I valgdebatten så langt er skatteplanleggingen fra ytre venstre og miljøhold å «ta rikingene». Milliardærene skal betale enda mer. For SV og Rødt må det i så fall være trist å registrere at vi har alt for få milliardærer her i landet, til at planen deres vil ha synlig effekt. Milliardærer har dessuten en tendens til å dra sin kos, når skattetrykket blir for stort. Så da er vi like langt.

Les mer fra Norsk debatt her

Omstilling tar tid. Viktige samfunnsinstitusjoner og sosiale ordninger må tas vare på, samtidig som vi faser ut fossil energi. Styringspartiene våre erkjenner det. Politiske partier som ikke gjør det, bør derfor forklare velgerne hvordan vi skal bevare velferdsstaten når den store, økonomiske hjørnesteinen skal røskes vekk av livredde politikere med panikk.