«Når man blir 66, først da tar livet til/Når man blir 66, da gjør man som man vil.»

Slik lyder de første linjene av Wenche Myhres klassiker «66 år».

Og slik drømte nok mange om at alderdommen ville bli tidlig i 80-årene. Myhre sang om å ha «håret som en pønker og lomma full av gryn», og om å «kjøpe motorsykkel for pensjonen jeg fikk». På sykehjemmet skulle hun samle «noen kompiser og speler opp med dem/så naboene klager over bråk fra gamlehjemmet.»

Sjelden har vel en slager bommet så totalt i sine spådommer om framtida.

Den siste tida har NRK Brennpunkt sjokkert oss med avsløringer eldreomsorgen. Vi har møtt 90 år gamle Lilly, som verken får sykehjemsplassen hun ønsker seg eller omsorgen hun trenger fra hjemmetjenestene. Hun kan gå hele dager uten å få mat.

I motsetning til Wenche Myhre gjør Lilly på 90 slettes ikke som hun vil. I stedet lever hun i konstant frykt for å falle og skade seg, og for å dø i ensomhet.

Les også: Lise Fjeldstad rystet etter NRK Brennpunkt-serie – nå krever hun handling

Spesielt verdige er heller ikke forholdene for de som er så heldige å få sykehjemsplass.

Wenche Myhre drømte om å samle noen kompiser på sykehjemmet og irritere naboene med fest og gitarspill. Virkeligheten er en ganske annen.

Over halvparten av tilsynene statsforvalteren gjennomførte på norske sykehjem i 2021 viste ulovlig bruk av tvang mot de eldre. Tall fra Helsetilsynet viser at halvparten av beboerne på sykehjem er underernærte.

Smak på de tallene: Halvparten av alle eldre som velferdsstaten tar vare på, får ikke nok mat.

I tillegg til uverdige forhold i eldreomsorgen, er alderdom en vei ut i fattigdom for mange.

Wenche Myhre drømte om å ha lomma full av gryn og kjøpe motorsykkel for pensjonen sine. Vel, minstepensjon for enslige er 209.500 kroner i året, før skatt. Den norske fattigdomsgrensa ligger på nærmere 240.000, etter skatt (EUs fattigdomsgrense for er enda høyere).

Hvordan ser denne fattigdommen ut?

Aftenposten skreiv nylig om 77 år gamle Charlotte Hav, som må til Kirkens Bymisjon for å skaffe mat. Hjemme hos henne er innetemperaturen 16 grader, betydelig under helsemyndighetenes råd om minst 24 grader for eldre.

Til Aftenposten sier hun:

– Før jeg ble pensjonist, lurte jeg på hvorfor noen gamle folk blir deprimerte og tar livet sitt. Nå forstår jeg det.

En annen som nylig har fortalt om selvmordstanker, er skuespilleren Lise Fjeldstad (83). Hun er så livredd for en fremtid som pleietrengende i det norske velferdssamfunnet at hun mener at det er klokt av henne å samle noen piller, slik at hun kan gjøre slutt på det hele når hun selv vil.

Førti år etter at Wenche Myhre fikk oss til å drømme om en alderdom i frihet, er vi altså kommet dit at folk samler piller fordi de er redde for å bli pleietrengende. Hva har skjedd?

De siste tiårene har norske politikere bekymret seg enormt for eldrebølgen. Vi lever stadig lenger. Det burde i grunnen være en god nyhet, men sånn ser det ikke ut i Excel-arket til Finansdepartementet. Der øker utgiftene til både pensjoner og eldreomsorg.

Men sånn kommer det i grunnen til å bli uansett hva vi gjør. Så lenge det ikke er noe alternativ å sette en makstid på antall leveår i landet, så kommer vi til å få flere eldre å ta vare på.

Spørsmålet er derfor egentlig ikke om det kommer til å koste, men om hvordan regninga skal fordeles. Og det er her Arbeiderpartiet og Høyre sammen har tatt noen valg som i våre øyne er tvilsomme.

Grovt sagt kan man løse problemene i framtidas eldreomsorg på to måter:

• Enten ved å øke skattene og løse problemene i fellesskap.
• Eller ved å overlate til den enkelte å ta større ansvar for sin egen alderdom.

De store partiene har valgt det siste.

Med pensjonsreformen fra 2011 fikk hver enkelt et større ansvar for å spare til egen pensjon. Med «Leve hele livet»-reformen fra 2018 kom målet om at de eldre skulle bo hjemme så lenge som mulig. Resultatet er blant at 17.000 svært syke eldre bor hjemme selv om de har store pleiebehov.

Det er en økning på 40 prosent på ti år.

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) sier det egentlig rett ut:

«Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for egen alderdom.»

Det er en naiv tanke som ikke tar hensyn til at det er lettere å planlegge for egen alderdom når man er frisk og rik enn når man er syk og fattig.

Det er også på fullstendig kollisjonskurs med sosialdemokratiets idealer om å løse de store velferdsutfordringene i fellesskap, ikke overlate dem til hver enkelt.

Det finnes en annen vei enn den de store partiene har valgt så langt. Den kommer til å koste, og den krever at vi tar regninga sammen.

Men det er den eneste måten vi kan se fram til å bli både 66, 76, 86 og 96 på.