Gisela Gneist (1930-2007) var en av de tusener med østtysk ungdom, som i månedene etter Tysklands nederlag ble anholdt og dømt for å ha organisert en ungdomsgruppe.

Selv fortalte hun alltid at det handlet om «demokratisk» virksomhet, og at de naive medlemmene knapt hadde peiling på politikk. Ni av dem ble dømt til døden, 10 til 19 års fengsel. Gisela Gneist tilhørte den siste gruppen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fire år Sachsenhausen

Selv måtte hun sone fire år i den tidligere nazileiren Sachsenhausen nord for Berlin. Der ble nazisjefer på lavt nivå samlet, og holdt innesperret i påvente av etterforskning og eventuell dom. Fra 1946 kom også de dømte ungdommene. Forholdene var spartanske med lite mat og høy dødelighet. De sovjetiske vaktsoldatene var brutale og strenge.

Da «Speziallager 7» i 1950 skulle oppløses, ble Gisela Gneist – og mange andre ungdommer – satt på frifot. Men først måtte de skrive under på et løfte om å aldri snakke til noen om årene bak lås og slå. Hun reagerte med å flykte fra Øst-Tyskland og slå seg ned i Hamburg.

Knapt var Muren falt, før de tidligere ungdomsfangene kom piplende frem for å fortelle historiene sine. Omsider kunne de snakke høyt om overgrepene og grusomhetene som de 40 år tidligere hadde vært utsatt for.

Gisela Gneist var en av dem som organiserte tidligere fangekamerater og satte i gang med krav om at også disses skjebne måtte markeres i de tidligere konsentrasjonsleirene.

Hvite busser

Professor Günter Morsch overtok tidlig på 90-tallet som direktør for museet i Sachsenhausen, og fikk i løpet av få år gjort om stedet til en seriøs forskningsinstitusjon og et godt besøkt museum hvor nazistenes ugjerninger blir stilt til skue. (Mange titusener med norske skolebarn har i årenes løp vært der med tidsvitner.)

Også brakkene som sto utenfor selve leirområdet, og hvor de kvinnelige fangene var innlosjert, ble satt i stand. Etter hvert kom det opp en minnestein.

Etterlatte fikk tillatelse til å innrette «gravsteiner» for familiemedlemmer som mistet livet. På området ble det også stilt opp et digert kristenkors. Gisela Gneists forening fikk bruke lokalene i Sachsenhausen til å arrangere møter og foreta markering av årsdager.

Ingen likestilling

Men Günter Morsch var fra første øyeblikk krystallklar på ett punkt: Det blir aldri snakk om å likestille nazi-ofrenes lidelser i Sachsenhausen med det som skjedde med etterkrigsfanger.

Dødsprosenten var riktig nok høy blant «de nye» fangene, men de ble ikke daglig utsatt for systematisk vold og vilkårlige drap – slik tilfellet var i de 11 årene med SS-styre og over 100.000 drepte.

Det sto ingen galge på oppstillingsplassen og det ble ikke foretatt daglige eller ukentlige henrettelser – mens alle fanger ble tvunget til å bivåne. Mange av de titusener med utenlandske fanger ble plaget, utbyttet og drevet i døden av ideologisk betinget menneskeforakt. Heller ikke dette var tilfelle i etterkrigsleiren.

Krigen mot Morsch

Gisela Gneist mente imidlertid at hennes egne ungdomslidelser måtte være verdt like mye oppmerksomhet som nazistenes ofre. Hun erklærte krig mot professor Morsch og ble hyperaktiv i høyreekstremistiske publikasjoner. Om det nå virkelig kunne være sant at det ble drept jøder i gasskamre? Om hvis «ja», kunne det virkelig være snakk om SÅ mange?

Günter Morsch ble i årenes løp utsatt for en strøm av sjikane. Han var angivelig kjøpt og betalt av en jødisk organisasjon og drev bevisst historieforfalskning på «vegne av makta». Allerede den gang dukket professorens navn opp på nynazisters dødslister.

Nylig ble det også kjent at Morsch sto på dødslista til den nynazistiske terrorbevegelsen NSU – de som reiste rundt og myrdet ni tyrkiske og greske småhandlere.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

En drage

Jeg var en gang i 1999 hjemme hos Gisela Gneis for å lage et intervju med henne. Det gikk lenge greit, men så nådde hun frem til Günters Morsch og hans angivelige aksjon mot å likestille etterkrigsfangene med naziofrene.

Hun som ti minutter tidligere satt med tårer i øynene og viste frem en hjemmestrikket vest fra Sachsenhausen, muterte plutselig til en ildsprutende drage. Og siden jeg flere ganger hadde hørt foredrag med Günter Morsch, ble det mer enn vanskelig å tro på de hatefulle utlegningene hennes.

Senere har jeg vært med på flere av de kursene som Morsch pleide å holde for oss som er autoriserte guider i konsentrasjonsleiren. Han er ganske bestemt ingen propagandist for det ene eller det andre – men en ganske vanlig 1968-er av det slaget som her i landet ble grundig vaksinert mot forfedrenes brune ideologi.

Derfor fremstår han som kompromissløs overfor de – stadig flere – som forsøker å fremstille nazistenes forbrytelser som likegyldige kommafeil i den tyske historien.

Kvinnenavnene

For to år siden kom den sosialdemokratiske gruppa i Oranienburgs kommunestyre på at åtte nye veistumper måtte utstyres med kvinnenavn. I bydelen Aderluch befant det seg en underleir for østeuropeisk ungdom som ble tvunget til å yte slavearbeid i en flyfabrikk. Et nytt boligfelt er for tiden under bygging nøyaktig der hvor den beryktede Zeppelin-fabrikken sto. SPD-folkene la også frem et forslag om at tre av gatene måtte bli oppkalt etter lokale kvinnesaksforkjempere, et par opposisjonelle kvinner fra DDR-tida, ett dødsoffer fra konsentrasjonsleiren – OG Gisela Gneist.

Denne uka forelå den sakkyndige rapporten som tre eksterne historikere har utarbeidet i oppdrag fra ledelsen for minnestedet Sachsenhausen. De har gravd frem at Gisela Gneist i 1945 slett ikke var noen politisk uskyldighet, men derimot en tidligere lederskikkelse i nazistenes lokale ungdomsorganisasjon (BDM).

Ungdomsgruppa som hun i etterkrigsmånedene var medlem av het «Tysk nasjonaldemokratisk Parti» og var snarere høyreekstrem enn «demokratisk». Det stensilerte medlemsbladet ble for øvrig - også ganske illustrerende - døpt «Germansk fremtid».

Les også: Tyskerne rensket skogen for mennesker - for å gi plass til en nazi-variant av Jurassic Park

Giftspreder

Gjentatte antisemittiske og klart revisjonistiske uttalelser og skriverier de siste årene av hennes liv, viser at Gisela Gneist befant seg helt ytterst på den politiske høyrefløyen.

Gneist presterte også – demonstrativt – å invitere holocaustbenektere til – i museets møtelokaler - å holde foredrag for foreningen sin.

Günter Morsch er den eneste direktøren for en av de tidligere konsentrasjonsleirene som har vært utsatt for rene dødstrusler. Det er all mulig grunn til å gå ut fra at det nynazistiske hatet mot ham har sitt utspring i Gisela Gneists uttalelser og skriverier.

«De personene som en gate i et slikt område skal oppkalles etter, må ha bevist ut over enhver tvil at de har en klar holdning til det nasjonalsosialistiske diktaturet og dettes forbrytelser», uttalte den nåværende direktøren for Sachsenhausen-stiftelsen denne uken på en pressekonferanse, der historikernes konklusjoner ble lagt frem.

«Rapporten viser at Gneist hadde en åpenbart problematisk holdning til opparbeidelsen av naziregimet. Å kalle opp en gate etter Gisela Gneist ville ikke være korrekt i forhold til de historiske hendelsene som fant sted der og vil fra vårt synspunkt være galt», sier direktør Axel Drecoll.

«Vise respekt»

Også Den internasjonale Sachsenhausen-komiteen - der norske Bernt H. Lund inntil for ett år siden var formann – har sendt protester til Oranienburgs ordfører. Fra inn- og utland mottar kommunen opprørte brev fra eksfanger og/eller etterlatte.

I går sendte kommunen ut en pressemelding om saken. Selvsagt vil medlemmene av kommunestyret nå bli nødt til å tenke seg om en gang til. Men, som ordføreren uttrykker det, så har de ikke «gjort det lett for seg» før avgjørelsen om en Gisela-Gneist-Strasse. Mannen har sågar frekkhet til å anmode folk om å respektere at valget av gatenavn skjedde «etter en demokratisk prosess».

Les mer fra Norsk debatt her

Den demokratiske prosessen kan i dette tilfelle innebære at saken blir tatt opp til ny behandling – og at en verdig kvinne-biografi blir valgt i stedet.

Foreløpig ser det ut som saken har gått i hardknute.

Riktig mange norske sosialdemokrater fikk føle nazipisken på egen kropp i Sachsenhausen. 200 nordmenn døde der. Kanskje det ville være en god ide, hvis noen skrev til partikameratene i Oranienburg for å høre hva i himmelens navn de holder på med der?