Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Vårt moderne kosthold er ikke som Anne Martine Brox-Antonsen påstår – avhengig av viltkjøtt, eller kjøtt i noen form, eller opprinnelse.
Å hevde at jakt er nødvendig for at våre barn og barnebarn skal bli bevisste hvor maten kommer fra, er et særdeles dårlig forsvar for jakt. Men påstanden forbauser meg ikke all den tid den kommer fra et sentralstyremedlem i Senterungdommen.
Selv om en god del ønsker å ha kjøtt som en del av sin matseddel, så kommer vel det meste av det kjøttet som konsumeres slett ikke fra skogens ville dyr.
Jeg har ennå til gode å se noen som tar til ordet for å arrangere temadager i barnehage og skole på et av landets slakterier. Og bra er det.
Det som foregår der er slett ikke noe barn behøver å oppleve. Like lite som dreping av uskyldige ville dyr bør være tema for det pedagogiske innholdet på barns læringsarena.
Å gi barn innsikt i og opplysninger om hvor maten kommer fra er selvfølgelig nyttig og nødvendig, men behøver ikke å foregå gjennom aktiv deltakelse i den blodige praksisen avliving av dyr representerer.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det meste av det vi lærer våre barn og unge skjer ikke nødvendigvis gjennom praksis. Det er vel ikke så mange som inviterer barna med på soverommet for å demonstrere hvordan barn blir til, selv om det er en helt naturlig del av vår atferd. Ja, faktisk mye mer vanlig en jakt og fangst. Eller hvor mange kjenner du som har latt barna ta en kikk inn i krematorieovnen før bestemor skal omdannes til aske?
Å gjøre din subjektive opplevelse av å spise et dyr du selv har drept til en påstand om at maten dermed bli «hundre ganger bedre», skjønner du vel selv at ikke er en allmenngyldig opplevelse.
Likeledes at du begår den feilen at du generaliserer ut fra enkelttilfellene når det kommer til kunnskap om hvor maten kommer fra.
De som eventuelt ikke vet det kan da vel opplyses om det, vil jeg tro.
Min datter har aldri vært med på jakt, eller stått i fare for å oppleve skadeskutte dyr som lider. Hun har aldri vært på et slakteri, eller om bord på en hvalbåt. Men like fullt vet hun da utmerket hvor maten kommer fra, og ikke minst hvilke lidelser mange av produksjonsdyrene må gjennom før de ender opp hengende fra en krok i taket med blodet dryppende fra strupen. Merkelig, ikke sant?
Mytene knyttet til menneskelig «forvaltning» og regulering gjennom jakt er heller ikke lenger et gyldig argument.
Jakt er å anse som en unødvendighet i en moderne opplyst verden, altså en blodig hobby som er en ren trussel mot de ville dyrene midt i en naturkrise.
Forvaltningsideen beror på en utbredt og foreldet misforståelse om at naturen må reguleres av mennesker, og at den ikke evner å forvalte seg selv. Dette savner enhver forankring i både vitenskapelige, økologiske realiteter.
Det eierskapet til viltet, og den naturen der disse har sitt naturlige og rettmessige tilhold, beror utelukkende om økonomi, personlig tilfredsstillelse og en utpreget antroposentriske. Jegerlobbyistene hevder en særegen rett til vill natur, og forlanger at politikerne bidrar til å sikre at de får ha viltet for seg selv, uten nevneverdig konkurranse fra naturlige predatorer.
Så lenge menneskene lar naturen i fred vil naturens til enhver tid tilgjengelige ressurser avgjøre størrelsen på de ville dyrenes populasjon. Ingen vill populasjon vokser til et nivå utover naturens bæreevne. Menneskelig jakt blir altså en unødvendig aktivitet i forhold til artenes bevaring og balanse. Økosystemenes bæreevne avhenger ikke av menneskelig drapsaktivitet.
Ifølge FNs naturpanel er den nest største årsaken til utryddelse av ville dyrearter direkte utnytting i form av jakt og fangst. En studie fra 2014 viser at totalt har ville dyrepopulasjoner globalt sett blitt redusert med mer enn halvparten i løpet av de siste 40 årene.
Kanskje slik kunnskap er like viktig som å fortelle ungene at maten ikke vokser i butikken, eller det at dyrene ikke merker at de blir drept faktisk er ei blank løgn.