(Gudbrandsdølen Dagningen)

«Pæeng på bok». Sigbjørn Johnsen var landets finansminister. Han snakket ikke bare på tv eller Stortingets talerstol. Han holdt foredrag for de fineste kretser i hovedstaden, og de lyttet med respekt.

Sigbjørns kompromissløse bruk av eget talemål – den breie hedmarksdialekta - var viktigere enn vi kanskje tenker over.

Mange rettet ryggen litt ekstra under Sigbjørns år som finansminister. Ikke minst i innlandsbygdene. Alf Prøysen hadde vært viktig, men det ble tatt et nytt steg da en mann i en av samfunnets fremste maktposisjoner, snakket sin egen dialekt med den største selvfølgelighet og stolthet.

Det symboliserte hvor langt vi hadde kommet i Norge, på veien mot et samfunn der vanlige folk møtes med respekt.

Vanlige arbeidsfolk

Einar Gerhardsen sa at den største forskjellen Arbeiderpartiet hadde skapt, var at vanlige arbeidsfolk «ikke lenger måtte stå med lua i handa». I deler av landet, ikke minst mine egne hjemtrakter, lever det fortsatt folk som husker at de måtte stå i grøftekanten med – bokstavelig talt – lua i handa, da storbonden kjørte forbi. De vil ikke tilbake dit.

Jeg vil heller ikke at vi skal tilbake til tida da folk skjemtes over sitt eget talemål. For sånn var det, nemlig. Arthur Arntzen – mest kjent for karakteren Oluf – fortalte hvordan nordlendingene i sin tid ble flaue den første gangen de hørte nordnorsk på tv. NRK-opptak fra 1960-tallets «fem på gata»-runder viser hvordan vanlige folk strever med å snakke «pent». Det er en form for lua i handa, det også.

Derfor er jeg ikke blant dem som bare ler av Sanna Sarromaas hetsing av folks dialekter og dialektbruk, slik den kommer til uttrykk i en VG-kronikk og et påfølgende intervju med Dagsavisen. Den tidligere Venstre-politikeren er en forfriskende og tidvis underholdende stemme, for all del, men hun angriper av og til noen ting som er verdt å forsvare.

Respekten vi i dag viser for hverandres dialekter – breie som avslepne- for eksempel. Selvsagt er det et poeng å gjøre seg forstått, og debatten om normering i rene nyhetssendinger på NRK, er helt legitim å ta. Men Sarroma nøyer seg jo ikke med dette.

Les også: Lillehammer-OL på moten igjen: Sjekk hva du kan få for gamle pins og klær(+)

Slik Finn-Erik Vinje i sin tid brukte professortittelen til å synse om hvilke dialekter som var stygge og mindre stygge, noe som gikk spesielt ut over østfoldingene, bruker Sarroma sin opparbeidede samfunnsdebattant-status på det samme. Hun tar for seg gudbrandsdøler og nordfjordinger, men bruker de verste skjellsordene mot folk fra Stavanger, Jæren – og Toten.

Da er det ikke NRK-ledelsen hun kritiserer, da er det vanlige folk. Hun tenker kanskje at hun kritiserer dem for noe de gjør. Jeg vil hevde hun kritiserer dem for noe de er. Og det er unødvendig, rett og slett.

Vi skal være stolte at vi respekterer ulike dialekter

Vi skal være stolte i dette landet over å ha kommet så langt i å utjevne forskjeller mellom høy og lav.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt

Vi skal også være glade for at vi, mer enn kanskje noe annet land, respekterer folks ulike dialekter. Fordi det handler om å respektere folk – respektere hverandre.

Om det er Maren Lundby som sier «itte» med største selvfølgelighet, eller Sigbjørn Johnsen som snakker om «pæeng på bok», så er det et slikt land jeg vil leve i.

Et land er der alle kan gå med rak rygg, med stolthet for talemålet, og ingen måtte stå med lua i handa.