(Nordnorsk debatt): Det vi snakker om er for eksempel gratis skole, utbygging av barnehager, i all hovedsak gratis helsehjelp, barnetrygd, alderspensjon, sosialhjelp, lønn under sykdom og så videre.

Så er det dessverre noen viktige områder av vårt samfunn, der velferdsstaten ikke har greid «å levere varene». Derfor har da også disse områdene blitt en gjenganger i samfunnsdebatten, og i den politiske debatten, i alle fall de siste 40 årene. Disse områdene kan kort oppsummeres på følgende måte:

• Hvordan løser vi et vedvarende fattigdomsproblem i verdens rikeste land?
• Hvordan skal vi klare å ivareta og styrke vårt psykiske helsevern, særlig innenfor barne- og ungdomspsykiatrien?
• Hvordan skal vi klare å gi et godt, verdig og trygt nok hjelpetilbud innenfor eldreomsorgen?

Paradokset oppstår når vi vet at alle våre politiske partier, i utallige valgkamper, har lovet, på tro og ære, å løse disse utfordringene. Dessverre har ikke alle disse fagre lovnadene blitt fulgt opp i praktisk politikk. Velgerne spør seg selvsagt hvorfor det har blitt sånn, uten at noen har klart å gi gode svar.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I de siste ukene har det i media nok en gang blitt avdekket rystende forhold i vår eldreomsorg. Dessverre, og nesten ubegripelig, har disse avsløringene blitt møtt med følgende svar fra våre ansvarlige politikere, inklusiv vår regjering:

• Vi lytter til det som blir sagt.
• Vi forstår veldig godt, at det som har blitt avdekket, opprører folk.

Jo da, det er vel og bra at vi har politikere som både forstår og lytter. Det er et godt utgangspunkt for å skape endring, konkrete og synlige endringer. Så langt har regjeringen signalisert følgende tiltak, som alle skal bidra til at eldreomsorgen skal skinne, som det så populært heter:

• Vi må få til bedre ledelse på sykehjemmene og i hjemmesykepleien.
• Vi må få til bedre samhandling i helsevesenet.
• Folk må begynne å planlegge sin egen alderdom bedre enn det som til nå har vært tilfelle.
• Vi må få flere over i 100 prosent stillinger.

Unnskyld mæ, men æ trur æ daue!

Jeg tør påstå følgende: Det er en helt annen medisin som må til hvis stat og kommune skal greie å løse de utfordringene som eldreomsorgen har, og som de ulike sykehusavdelingene står ovenfor de neste årene. (Jf. alle meldingene og varslene fra landets jordmødre, om helt uholdbare arbeidsforhold ved mange av våre fødeavdelinger).

I cirka 30 år har ulike regjeringer vært klar over at det fra cirka år 2020, så ville en stor eldrebølge «skylle inn over landet», med den konsekvens at flere og flere eldre vil ha behov for pleie og omsorg, at behovet for sykehjemsplasser ville øke kraftig, og at behovet for mange flere kvalifiserte helsearbeidere vil bli presserende.

Med andre ord: Er det et forhold det må være lov til å bruke ordene «varslet krise» om, ja, så må det da være dette.

Les også: Ingen tar bølgen for eldrebølgen

Kan det være så vanskelig å forstå at det som skal til for å løse denne krisen, er i hovedsak følgende tre ting:

1. En kraftig satsing på utdanning av sykepleiere og helsefagarbeidere.
2. En kraftig oppjustering av lønn og status for disse to arbeidsgruppene.
3. En kraftig økning av antall sykehjemsplasser.

For å få dette til, så er dette er mine helt konkrete forslag til regjeringen:

1. I løpet av de nærmeste 20 årene tas det opp doble kull av sykepleierstudenter. I denne 20-årsperioden må sykepleierstudentene tilbys gratis utdanning og gratis studentbolig.
2. Lønna til sykepleierne må heves betraktelig, med en begynnerlønn på cirka kroner 700 000, og en topplønn på over en million.
3. Regjeringa, og samfunnet for øvrig, må signalisere at det å utdanne seg til sykepleier er noe av det viktigste og flotteste en ungdom kan gjøre. Dette budskapet må gjentas gang på gang.
4. De nærmeste 20 årene må det tas opp doble kull av helsefagarbeidere.
5. Lønna til helsefagarbeiderne må heves betraktelig, med en begynnerlønn på cirka 500 000, og en topplønn på ca. 800 000.
6. Helsefagutdanninga må utvides til en toårig utdanning, slik at helsefagarbeiderne kan avlaste sykepleierne på flere områder enn i dag.
7. Det må etableres en ny ettårig helsefagutdanning, med store opptak på landsbasis.
8. Alle studenter som velger helsefag, må tilbys gratis utdanning og gratis studentbolig.
9. Regjeringa, og samfunnet for øvrig, må signalisere at det å utdanne seg til helsefagarbeider er noe av det viktigste og flotteste en ungdom kan gjøre. Dette budskapet må gjentas gang på gang.

Ved en betydelig økning av antall sykepleiere og helsefagarbeidere, vil turnus og andre arbeidsforhold for disse gruppene bli vesentlig styrket, noe som er helt nødvendig.

Og husk: Det er ikke bare i eldreomsorgen vi kommer til å behov for flere helsearbeidere i tida som kommer. Det er stipulert at fram mot 2050 vil vi trenge cirka 90 000 nye sykepleiere i helsevesenet, et formidabelt tall som krever formidable løsninger. Mange setter sin lit til at ny teknologi skal kunne erstatte behovet for sykepleiere og helsefagarbeidere i eldreomsorgen. Jeg sier selvsagt ikke nei til teknologisk utvikling, men maskiner kan aldri erstatte verdien av menneskelig kontakt, varme og innlevelse.

Les også: Brennpunkt: Skjult kamera ble brukt som en dramaturgisk effekt for å få «bra TV»

De forannevnte forslagene vil selvsagt umiddelbart bli skutt ned av regjering, økonomer og en haug av kommunepolitikere. De vil selvsagt stemple forslagene som totalt urealistiske, uten rot i virkeligheten, rein populisme og så videre. For ikke å snakke om mangel på bærekraft! (Æ spyr snart av det ordet.)

Jeg vil få høre at det å bruke så mange milliarder på lønn og utdanning, ved å for eksempel ta disse fra statens pensjonsfond, bare vil føre til økt inflasjon, høyere priser og høyere renter. Og jeg vil få høre, at dersom vi skulle bruke så mange milliarder på disse forslagene, så må pengene tas fra andre poster på statsbudsjettet, noe som selvsagt er helt urealistisk.

Og sist, men ikke minst: Mange vil hevde at forslaget vil føre til at mange andre yrkesgrupper umiddelbart vil komme etter og kreve samme lønns og arbeidsforhold. (Presedens).

Til dette er det å si:

Først til spørsmålet om økonomi og pengebruk:

Folk flest, for å bruke et populært uttrykk, forstår rett og slett ikke hvorfor vår søkkrike stat ikke kan bruke noen ekstra milliarder, tatt fra pensjonsfondet, til et så sentralt og viktig samfunnsanliggende som helse, sosialomsorg og eldreomsorg. Dette fordi:

Folk flest forstår rett og slett ikke hvordan staten har råd til å bygge en togtunnel mellom Ski og Oslo, som skal redusere reisetida med 11 minutter, men ikke har råd til å gi landets eldre et verdig tilbud. Totalt uforståelig blir det selvsagt, når samme tunnel overskrider budsjettet med vanvittige 23 milliarder kroner. Hvor i all verden ble disse ekstra milliardene hentet fra?

Min påstand er: Staten Norge, verdens rikeste stat, har selvsagt råd til å betale for utdanning og lønn til sine helsearbeidere. Det skulle ellers bare mangle. Vi får stadig høre at politikk handler om prioriteringer.

Problemet er da, at folk flest rett og slett ikke forstår hvordan våre politikere kan prioritere bygging av en togtunnel til cirka 37 milliarder kroner, i stedet for å bruke denne summen på vårt helsevesen, sosialomsorg og eldreomsorg.

Folk flest forstår rett og slett ikke hvordan det ene tiltaket kan være mer inflasjonsdrivende enn det andre. Og skulle vi få det forklart, så er begrunnelsen så innviklet og svadapreget at så å si ingen allikevel forstår hva som blir sagt.

Les også: Seks timer søvn fordelt på 72 timer. Man kan jo spørre seg hvor forsvarlig det er

Jeg husker godt årstallet 1990, da regjeringa ble drevet fra skanse til skanse, og som til slutt så seg nødt til å bevilge en ekstra, såkalt eldremilliard. Den kom etter et folkelig opprør mot de elendige forholdene i eldreomsorgen, og ble frontet av eldregeneralen Per Hovda. Også den gangen ble det spådd, og skremt med, at denne ekstra bevilgningen ville gå utover andre nødvendige velferdsgoder på statsbudsjettet.

Jeg registrerer i ettertid, at så ikke skjedde. At det senere også viste seg at denne bevilgningen også ble brukt av landets kommuner til helt andre formål enn eldreomsorgen, gjør ikke akkurat saken bedre.

Hvis det virkelig stemmer at denne type pengebruk vil føre til all verdens elendighet, så er det kanskje på tide å stille spørsmål om vi lengre er tjent med å ha kapitalismen som førende, økonomisk system. Et økonomisk system som ikke makter å ivareta folks basale behov for god helse, er etter mitt syn et system som har spilt fallitt.

Les også: Når vi blir 96

Så til påstanden om at mitt forslag vil føre til presedens:

Når vi nylig har opplevd hvor opprørt, redde, fortvilte og sinte store deler av befolkninga har vært, etter de siste medieoppslagene, så er jeg ikke i tvil om at et norske folk vil ha stor forståelse for at det nå må komme et skikkelig, og prioritert løft, for våre helsearbeidere og for vår eldreomsorg. Bortsett fra skole og lærere, så er det ikke så mye som er viktigere for folk, enn akkurat det å ha tilgang på et godt og trygt helse og omsorgstilbud.

Og slik jeg kjenner norsk fagbevegelse, så er jeg nesten 100 prosent sikker på at de vil stille seg bak et slikt prioritert og solidarisk løft for denne delen av vår velferdsstat.

Så nytter det selvsagt ikke hva lille jeg skriver om dette temaet i et «skarve» debattinnlegg. Det som nytter er et bredt og folkelig opprør, der våre politikere får noen tydelige og helt konkrete krav å forholde seg til. Jeg håper derfor at mange vil fortsette med å engasjere seg i dette brennbare spørsmålet, at vi ikke slipper taket.

Erfaringsmessig så har vi dessverre en tendens til, her på berget, fort å glemme slike viktige saker, for snart skal jo vårt fokus igjen dreie seg om hvem son vinner Farmen kjendis, om Sophie Elise har kjærlighetssorg, om hvem som stikker av med seieren i Melodi Grand Prix.