En sommer for et par år siden fikk jeg et par sandaler i gave av min kone. Et par helt ordinære sandaler med to enkle brun skinnreimer og en tykk støtdempende såle på. En kjedelig og litt ufiks, men sikkert praktisk, helsesandal av den typen eldre mennesker bruker når det er blitt et ork å bøye seg for å knyte skolissa.

Derfor tok jeg det først som en spøk. Litt i samme stil som når gøyale kamerater prøver å gi gøyale gaver når man runder seksti, som nesehårsfjerner, Viagra eller abonnement på «Vi over seksti», for liksom å gni det inn. Men da jeg så det forventningsfulle ansiktet hennes skjønte jeg at hun faktisk mente det.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

«Nå hva syns du?», spurte hun.

«Jo, de …» stotret jeg.

«Du ser vel hva det er?»

«Ja … sandaler?»

«Birkenstock-sandaler! Dette er det hotteste innen sko akkurat nå.»

Nå så jeg det også. De sandalene jeg først hadde sett på som matchende plagg til joggedressen og magebeltet på en tilårskommen mann i kafeen på Down Town kjøpesenter en tirsdag formiddag, forvandlet seg plutselig til et kult moteobjekt, som en ung og skjeggete hipster kunne ha gått med på en vernissasje i et kunstgalleri i Oslo eller i New York.

Et stykke vintage-inspirert skotøy i en henslengt, enkel, stram og økologisk kosher-stil, der design og materialkvalitet trumfer tant og fjas.

Og på noen sekunder forvandlet det jeg først tolket som et tegn på sosial og kroppslig armod seg til nøyaktig det motsatte.

Jeg skammet meg over at noe så helt opplagt hadde gått under radaren min. Som om gaven paradoksalt nok likevel fikk fram at jeg var en god del år eldre enn min kone.

Ja, for det er jo nettopp slike feillesninger av koder jeg mange enn gang selv har flirt av hos eldre folk, når de tolker teakskjenken på den kule kaffebaren og elg-i-solnedgangsmaleriet som et tegn på at her har tiden har stått stille siden 1960-tallet, eller tror hullete olabukser handler om dårlig råd.

«Tusen takk, de var kjempefine!»

Jeg kysset min kone og prøvde sandalene. Uten sokker naturligvis.

Sokker i sandalene er fy-fy. Nesten like stakkarslig som skinnvest. Trodde jeg.

Men også der visste min kone bedre:

«Det gjør ikke noe å ha sokker i sandalene. Det er in for fullt nå, det»

Ja, vel. Så visste jeg det også.

Men var dette noe også mine jevnaldrende var informert om? Jeg hadde nemlig tenkt å bruke sandalene sammen med en lys lindress på en sommerfest jeg var invitert på, der jeg visste at jeg ville treffe noen av de gamle skolekameratene mine. Så lenge jeg ikke hadde knekt Birkenstock-sandal-koden, burde jeg da ta sjansen på at de hadde greid det?

Les mer fra Norsk debatt

Jeg så for meg hva som kunne komme til å skje: De kom neppe til å si noe, i hvert fall ikke så lenge de var edrue, men jeg ante nok hva de ville tenke:

«Å, herregud, der går Tommy og sprader omkring i en hvit lindress, mens han fryser så på beina at han må ha sokker i de praktiske helsesandalene sine! Ja, ja, vi blir jo ikke akkurat yngre med åra.»

Nei, det beste ville nok være om det skulle dukke opp et ungt menneske på festen, som i de andres påhør kunne si noe sånt som: «Å, for noen kule sandaler! De er virkelig hotte nå, altså.» Men det kunne jeg neppe regne med.

Derfor måtte jeg kanskje selv hjelpe dem med å tolke koden:

«Nå tror dere sikkert at disse sandalene bare er (..), men jeg skal si dere hva det egentlig er!»

En strategi som neppe ville tjene mine interesser. Derfor endte det med at jeg ikke brukte sandalene på festen.

Det ville jeg ha gjort i dag. Etter det som skjedde tidligere denne uka, burde jo alle vite hva dette fottøyet signaliserer. Da ble nemlig et par brukte Birkenstock-sandaler solgt på en auksjon i New York for to millioner kroner.

To millioner!? Jeg hadde gladelig solgt mine på Finn for halvparten. De har riktignok ikke tilhørt datagründeren Steve Jobs, men med tanke på hvor mye analyse, vurderinger og tankearbeid de har påført sin forfengelige eier, burde de være verdt prisen.