(Romerikes Blad): «Jeg har makt, jeg har muligheten til å påvirke det her». Disse ordene kom fra munnen til en betydelig presset helse- og omsorgsminister under «debatten» på NRK 26.01.23. Å si at det norske helsevesenet vakler, ville vært en mild underdrivelse. Situasjonen i helse-Norge er kritisk, og en lenge varslet eldrebølge har tilsynelatende kommet overraskende på «oss» og truffet oss som et isfjell. Som et synkende skip er helsevesenet på vei ned sakte, men sikkert.

Majoriteten av helsearbeidere i Norge har valgt denne retningen grunnet et brennende ønske om å få muligheten til å kunne utgjøre en forskjell. Å få kunne være en bitteliten brikke i et stort og svært betydningsfullt system. Å kunne glede noen som trenger det, være en skulder å gråte på, eller hjelpe på andre måter i stor eller liten grad.

Mer enn leger og sykepleiere

«Vi er mange», er kanskje ikke ord man forbinder med arbeidsplassen sin om man jobber i helsevesenet, men vi er faktisk det. Sekretærer, renholdsoperatører, sykepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere, leger, forskere, portører, koordinatorer for å nevne noen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er lett å glemme at helsevesenet består av mer enn bare sykepleiere og leger. Alle ledd er helt avgjørende for at maskineriet skal gå rundt. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol legger stadig vekt på viktigheten av å rekruttere nye fagfolk, og samt beholde.

Slik som alles øyne har vært rettet mot et svært kritikkverdig helsevesen den siste tiden, ser jeg ekstra store utfordringer med rekruttering av fagfolk – i alle yrkesgrupper. Potensielt fremtidige helsearbeidere ser nå hvordan realiteten er og forstår at dette ikke er noe man har lyst til å drive med resten av sitt liv, særlig ikke når det du gir ikke står i stil med det du får igjen.

Ønsket å utgjøre en forskjell

Selv er jeg helsefagarbeider og jobber på Ahus. Jeg var nemlig en del av majoriteten. En av de som virkelig ønsket å utgjøre en forskjell da jeg i 2018 valgte å søke læreplass for å fullføre fagbrevet mitt i helsearbeiderfag.

Les også: Mamma ble boende hjemme etter at hun ikke klarte seg selv

Personlig fikk jeg læretid på et fantastisk sted, nemlig Ahus. Siden da har jeg flere ganger i året brukt egen fritid til å holde foredrag på videregående skoler for flere hundre ungdommer. Foredragene har gitt mer kjøtt på beinet til usikker ungdom som ikke vet hva de skal gjøre videre, og jeg vet også at jeg har inspirert mange til å gjøre det samme som meg. Jeg har lagt mye vekt på hvor utrolig fornøyd og takknemlig jeg er som har fått muligheten til å få komme til en så spennende arbeidsplass.

Personlig besitter jeg mye yrkesstolthet, nettopp fordi jeg gjennom fem år i yrket har forstått og kjent på viktigheten av jobben jeg utfører. Derfor har jeg fått frem viktigheten og betydningen av å være helsefagarbeider, selv om samfunnet rundt forteller deg at dette ikke er bra nok.

Dessverre har jeg fått nok, og jeg er ferdig med å selge inn en løgn. Jeg har promotert og gjort mitt for å rekruttere neste generasjons helsevesen – nå er det din tur, Ingvild Kjerkol!

Jeg applauderer de stakkars ansatte som har risikert jobben sin for å belyse et nasjonalt problem, og selvfølgelig føler jeg med alle pasienter, brukere, beboere og pårørende som opplever helsetilbudet i Norge slik som det er fremstilt i «Brennpunkt» på NRK. Når det er sagt, er det på høy tid at folket i Norge får innblikk i realiteten.

Bryter loven

Forsvarligheten – Det skal lite til før en streik i helsevesenet fører til tvungen lønnsnemnd grunnet «fare for liv og helse». Dette synes jeg er noe underlig da store deler av grunnbemanningen i helse-Norge i seg selv kvalifiserer til «fare for liv og helse» (ref. Brennpunkt – omsorg bak lukkede dører), og dette er før man tar sykefravær inn i beregningen.

Når det er sagt, er ikke en slik bemanning man får se i dokumentaren direkte ukjent for mange av oss som jobber i helsevesenet. Det blir stadig flere sykere pasienter som krever tettere omsorg og intensivering av pleie.

Personlig bryter jeg loven hver eneste uke, for eksempel ved bruk av tvang for å ivareta et forsvarlig helsetilbud til mine pasienter. Skal vi la dette forbigås i stillhet?

Voldsom frustrasjon

På vakter så hektiske at man knapt rekker å spise mat, få i seg væske eller gå på toalettet faller kvaliteten på utførelsen av arbeidet betraktelig fordi vi som pleiere ikke får dekket våre egne grunnleggende behov.

Voldsom frustrasjon oppstår når situasjonen er slik over så lang tid at man ikke kan huske når dette presset oppstod. Det er urovekkende mange nyutdannede helsearbeidere som frivillig jobber deltid fordi presset og hva som kreves av deg stadig øker.

Les også: Nei, nu får det faen mæ være nok!

Det sies at å kjøre bil etter en våken nattevakt tilsvarer en promille på 0,5 i evne til å konsentrere seg. Når mine kolleger og jeg kun får et par timer søvn etter en kveldsvakt før en dagvakt, stiller jeg spørsmål om hvor forsvarlig det er for pasientene at vi faktisk møter opp på jobb.

Men, fordi alternativet er konstant underbemanning, så lukker helsemyndighetene øynene for denne problemstillingen. Mangelen på sykehjemsplasser fører med seg uforsvarlighet fra en annen verden.

Maktesløse

Fra sykehus sendes det daglig hjem mange pasienter som definitivt er i behov av et opphold i kommunen. Dette er pasienter som er gamle, sårbare, engstelige, med stor fallfare, som ikke evner å lage mat til seg selv og som heller ikke får innvilget tilstrekkelig med besøk fra hjemmesykepleien.

Å fortelle gråtende pasienter som trygler om å få bli på sykehuset noen dager til, at de skal hjem og ikke få hjelpen de er behov av, gjør at det knyter seg i magen min.

Dette var ikke det jeg hadde sett for meg da jeg i 2018 søkte meg inn i helsevesenet. Maktløse står vi der uten evnen til å gjøre noe fra eller til.

Fryser på jobb

Helse, miljø og sikkerhet – «spare!» er det eneste vi hører. Spare på grunnbemanning og vikarbruk. Vi sparer på utstyr, både ved å bruke mindre utstyr, men også ved innkjøp av stadig billigere utstyr med dårligere kvalitet som setter sitt preg på arbeidet vi utfører i negativ forstand. Strøm er dyrt og skal selvsagt spares inn også her.

Ansatte i pleien fryser på jobb og personalrommet på avdelingen jeg jobber på er så kaldt at mange av mine kolleger ikke ønsker å spise lunsjen sin der, hvis de i det hele tatt får tid til å spise lunsj.

For å takle en jobbhverdag med kaldt personalrom, har jeg og mine kolleger gått til innkjøp av jakker som vi kan bruke på jobb.

La meg understreke at disse jakkene er betalt med egne penger for å dekke et så grunnleggende behov som tilstrekkelig med temperatur på arbeidsplassen.

Les også: – Hvor mange timer med god omsorg ble klippet vekk?

Temperaturen settes ned til et minimum, men jeg har også opplevd at vi ikke har nok dyner til alle pasientene på avdelingen. Det er ganske pinlig å gå tilbake til pasienten som ligger og fryser og informere vedkomne om at vi heller ikke har nok utstyr til å holde pasientene våre varme.

Uten at jeg vet dette for sikkert, tviler jeg på at politikerne og sykehusdirektørene sitter på kontorene sine med gåsehud og hakker tenner grunnet mangel på tilstrekkelig temperatur i rommet.

Det eneste området man ikke får muligheten til å spare, er på egen økonomi – dette tar meg fint over til neste og siste punkt, Ingvild Kjerkols to favorittord; rekruttering og beholde.

Hvordan løse dette?

Rekruttering og beholde – la meg innlede dette avsnittet med å si at jeg er helt enig med Ingvild Kjerkol – rekruttering av nye fagfolk er det som skal til for å bygge et helsevesen for nåtiden, men også for fremtiden.

Spørsmålet er; hvordan har du som helse- og omsorgsminister tenkt til å løse dette? Vi har lenge vært kjent for et helsevesen som på verdensbasis er svært godt, kanskje en av de bedre – men er det godt nok?

Et ressurssterkt lite land som Norge burde sikte mot og ha ambisjoner om å bli best. Belysningen av utfordringene og baksidene ved dagens helsetilbud i Norge, viser at vi har et virkelig stort forbedringspotensial. Stadig får man høre fra arbeidsgiver at det ikke er flere folk å få tak i.

Mange helseforetak «overlever» nemlig på bruk av vikarer og ekstravakter – dette er arbeidstakere som selv kan velge hvor mye de skal jobbe, og kan også selvfølgelig si nei til vakter om de ikke ønsker eller orker å jobbe. En oversikt over bruk av vikarer burde gi en indikasjon på at det er på tide å øke grunnbemanningen og opprette flere fulle og faste stillinger.

Så til rekruttering. For å rekruttere flere inn i helsevesenet er man helt avhengig av å bedre vilkårene. Lønnen må betydelig opp, og den må være mulig å leve av i et samfunn hvor prisene har gått fullstendig av hengslene.

Flukten fra helsevesenet er et tegn på at vi er dårlig til å beholde ansatte. Men hvorfor har vi blitt så dårlige til dette?

Eldrebølgen har ført til at det er flere pasienter, og flere virkelig dårlige pasienter. Mattestykket er enkelt: økning i antall pasienter + ingen økning i bemanning = slitasje på personalet. Vi orker rett og slett ikke stå i en slik jobbhverdag stort lenger.

Avtaler må bli mer lukrative og stå i stil med ansvarsområde og arbeidets art. Dagens lønn veier på langt nær ikke opp for den fysiske og psykiske belastningen og den daglige fortvilelsen av å aldri strekke til. Klappende hender betaler ikke skyhøye strømregninger eller mat til en hel familie.

Enorm vei å gå

Så tilbake til deg som «har makt og kan påvirke det her». Jeg håper virkelig at du innser det enorme ansvaret du som helse- og omsorgsminister sitter med.

Som samfunn har vi en enorm vei å gå når det kommer til helse- og omsorgstilbud. Det innebærer å legge til rette for et forsvarlig tilbud til pasienter, brukere og beboere, men også legge til rette for oss som skal ta vare på disse menneskene – for husk at du ikke bare er minister for de som trenger hjelp, men også for hjelperne!

Vi som jobber med disse sårbare menneskene hver eneste dag trenger at du opptrer som en leder og ruster opp helsevesenet i form av flere sykehjemsplasser, flere fulle faste stillinger og lønnsbetingelser som gjenspeiler arbeidet som utføres.

Så, til Ingvild Kjerkol, og alle andre potensielle helse- og omsorgsministere i fremtiden; det er på tide å åpne lommeboka og investere. For tro meg når jeg sier at det vil bli verre om noe ikke gjøres!