Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Trønderdebatt): Et par timer før finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) la fram sitt første statsbudsjett for en knapp uke siden, var det sedvanlig kok i mediene: Hvem fikk tak i lekkasjer? Hvilke kommentatorer, økonomer og synsere kunne best spå hva som kom? Hva hadde Vedum å si da han gikk hjemmefra og tok fatt på en spesiell arbeidsdag?
Og selvsagt: Lekkasjer!
Vi vet alle at hvor viktig vi opplever en sak, ikke nødvendigvis står i sammenheng med hvor stor den er rent økonomisk sett. En sak kan ha stor symbolverdi, den kan for de det gjelder representere noe mye større ... og i noen tilfeller kan den lyse opp som en neonlampe i et allerede tilspisset kulturkrig-landskap.
En av lekkasjene som fikk klart mest oppmerksomhet i timene før budsjettet ble lagt fram, krysser av alle ovennevnte punkt: Regjeringen viderefører ikke støtten til dyrevernsorganisasjonen NOAH, som i år mottar 730 000 kroner i statlig støtte.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Før stortingsvalget ble Senterpartiet av nettopp NOAH kåret til partiet med klart dårligst politikk for dyrs rettigheter. Og siden den nye regjeringen tiltrådte, har NOAH gått til sak mot regjeringens felling av ulv, og vunnet i lagmannsretten.
Dermed er det på toppen av det hele duket for påstander om at hevnmotiver er involvert i beslutningen. I VG-saken uttalte NOAH-leder Siri Martinsen at «Det er en straffereaksjon. De bruker ordningen til egne politiske kjepphester, og straffer de som er de største kritikerne», og la til at hun mente det var «en farlig utvikling». MDGs Lan Marie Berg sa at det hele kunne se ut som «en guffen måte å straffe meningsmotstandere på».
Les også: All statsstøtte bør opphøre
At regjeringen prioriterer støtte til formål de er politisk uenge med kan en både bli oppgitt og frustrert over, og for så vidt kan det puste liv i de regelmessige debattene om ikke mer av støtten til sivilsamfunnet i Norge burde vært forvaltet på andre måter enn å være gjenstand for hestehandler i statsbudsjettprosessene. Men ved å anklage regjeringen for å straffe meningsmotstandere mistenker jeg at både NOAH selv, MDG og andre kritikere gjør noe av jobben for ansvarlig statsråd Sandra Borch (Sp).
Jeg tror nemlig ikke hun taper særlig på at dyrevernsorganisasjoner og miljøpartier retter oppmerksomheten mot dette kuttet. Snarere tvert imot. Det hele går rett hjem hos hennes kjernepublikum, og Senterungdommen – som tok initiativ til kuttet – kan innkassere en seier som skaper god stemning i egne rekker.
Og ved hjelp av lekkasjen kunne ikke minst landbruks- og matminister Sandra Borch vite hva det meste av debatt på hennes budsjettområde ville dreie seg om i den umiddelbare fremtid. For en lekkasje, det var det jo. Vi visste flere timer før budsjettforslaget ble presentert i Stortinget at NOAH mister statsstøtten, og det gjorde vi fordi noen ville at vi skulle vite det.
I et kutt på under millionen ligger dermed et godt eksempel på en av politikkens kanskje mindre sjarmerende, men like fullt viktige sider: En tilsynelatende upopulær sak kan under de rette omstendigheter være svært så nyttig. For i timene før et av nyere tids viktige statsbudsjett ble lagt fram, der skuffelsene sto i kø for mange, og kuttene i nettopp støtten til sivilsamfunnet går igjen i de fleste budsjettområder, var det ett kutt som fant veien til offentligheten først - og som fortsatt får klart mest oppmerksomhet. Det var nok ikke tilfeldig.