Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Så var det «på han igjen» og «ny nedstenging» inn i førjulstiden i Norge.
Men for mange handler dette om mer enn noen uker uten vanlig tilbud og sjenketid på restauranter og utesteder, eller å måtte utsette Sydenturen i et par måneder.
For barn så har unntakstilstanden egentlig vart sammenhengende i snart to år. Juleavslutninger, klassefester, halloweenfester, 17. mai-tog, fotballturneringer, håndballturneringer – det aller meste har vært avlyst eller digitalisert. Unntakene har vært nærmest av det kuriøse slaget.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Som småbarnsfar selv, så merker jeg at noe har skjedd i skolemiljøene til mine barn. Ihvertfall i miljøet rundt dem, altså oss foreldre og det store fellesskapet.
Man mister noe viktig når kohort-løsninger og småskala-tankegangen fester seg over tid.
Mange barn klarer seg godt med de nærmeste lekekameratene i nærmiljøet og for eksempel gjengen på fotball-laget. Men det store fellesskapet, hele klassen fra innerst til ytterst og nettverket mellom foreldrene, blir rammet når de store fellesarenaene forsvinner. En juleavslutning, en skoleoppvisning, en klassefest, en sommeravslutning – blir avlyst én etter én. År etter år.
Det er ikke lenger snakk om en smell, en nedtur, en skuffelse for generasjonen som er skolebarn akkurat i dag. Det begynner å bli farlig nært snakk om store deler av hel oppvekst.
Les også: Pandemien er symptomet, ikke problemet
Et fungerende helsevesen og tilpassede smittevernregler er nødvendig for samfunnet. Samtidig må vi ikke glemme kostnadene, og hvor de fordeles utover i samfunnet, som følger med dette.
Vi snakker til stadighet om man skal ha tillit til fagpersoner og myndigheter når det gjelder smitteverntiltak. Et fornuftig og godt budskap.
Mange har ikke bare hørt på fagpersoner, myndigheter og regelverk. Mange arrangører har utøvet en tøff selvjustis. En drøss med arrangementer som potensielt kunne vært arrangert innenfor gjeldende lover har likevel blitt avlyst.
Det er veldig forståelig, i den usikre tiden vi har vært og er inne i.
Akkurat nå tilsier reglene at kun noen få og svært små arrangementer, ikke minst innendørs, kan finne sted. Men det kommer en annen tid - igjen.
Skal vi nærme oss et normalsamfunn for barn og unge, så må vi kanskje kjempe ekstra hardt for at verdifulle arrangementer og sammenkomster som kan gå sin gang innenfor gjeldende regelverk, blir arrangert. At pekefingrene og de moralske domstolene få hvile litt – og man i stedet enkelt og greit spør seg: Ble dette gjort innenfor regelverket?
Til jul ønsker jeg meg et nyttårsforsett fra utdanningsminister Tonje Brenna. At 2022 skal være et år hvor barn og unge blir skjermet maksimalt fra effekten av smitteverntiltak - og forhåpentligvis kan leve helt som normalt igjen.
Så kan i stedet sydenflyene stå på bakken og ølkranene vært skrudd igjen noen uker ekstra, om det er prisen som må betales.
Det er det verdt.