Det er spesielle tider vi lever i, når godt lønnede kulturbyråkrater ser seg berettiget til å fordømme verk som portretterer store oppdagere som faktisk utrettet noe og satte sine spor i den skandinaviske kanon.

Noen mennesker oppdager kontinenter, mens andre leter etter en ikke-eksisterende kolonial arvesynd.

Påstanden om at maleriet av Leiv Eiriksson fremhever kolonialisme, burde uansett være irrelevant for hvorvidt det skal utstilles på nasjonalmuseet eller ikke.

Dersom kolonialisme skal være terskelen, ville hele British Museum måtte legges ned.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er likevel flere lærdommer å trekke av Nasjonalmuseets mageplask og påfølgende snuoperasjon.

Først og fremst kan vi glede oss over den tverrpolitiske ryggmargsrefleksen.

Det er ikke hver dag man kan scrolle nedover Facebook-feeden og se Mimir Kristianson (R) stå skulder til skulder med Silje Hjemdal (Frp) mot radikalerne i norsk kultursektor.

Les også: Nå som «alle» har oppdaget hvor tåpelig woke-opplegget er: Velkommen etter

Ironien er at dette fremstår som et forsøk fra en svensk avdelingsdirektør på å kolonisere norsk kulturhistorie med importerte teorier fra en amerikansk kulturkrig.

Det er godt å se at den norske fellesskapsfølelsen fortsatt står sterkt nok til at man dytter tilbake mot slike forsøk på å oppkonstruere polariserende skillelinjer hvor det verken er ønsket, eller nødvendig.

I USA, og til dels Storbritannia, ville dette fort blitt en sak delt etter partipolitiske skillelinjer. Både Demokratene og Labour har ved gjentatte anledninger vist støtte for den type tankegods som Stina Högkvist opprinnelig fremmet.

Republikanerne og Toryene har med tilsvarende bravado stilt seg på motsatt side av debatten, og sirkuset er i gang.

Jeg tør påstå at det er en bred enighet i Norge om at museenes oppgave er å forvalte vår historie og kultur, ikke dekonstruere den.

Les også: Malerens elleville satire rundt Leiv Eiriksson-bråket

Selv om man skulle forsøke seg på en dekonstruksjon, ville Christian Krohgs klart seg utmerket. Krohg var en av lederskikkelsene i Kristiania-bohemen, en aktiv forkjemper for sosiale reformer og kanskje mest kjent for sine naturalistiske malerier som viste livets skyggesider.

Selve maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» (1893), var bestilt av den norsk-amerikanske «Leif Erikson Memorial Fundation» til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Fortellingen om Leiv Eiriksson var et viktig kulturelt samlingspunkt for norskamerikanerne og bidro til å skape tilhørighet til deres nye hjemland.

Norsk utvandring til USA er ingen historie om erobring og kolonisering, men en fortelling om fattige og arbeidsomme immigranter som kjempet for å bygge seg en fremtid i et fremmed land.

Bildet har stor kulturell verdi, for det forteller oss hva våre forfedre støttet seg på og samlet seg rundt i mer krevende tider.

Les også: Dette er så dumt at det nesten ikke går an

At kolonialismeanklagene bommet så til de grader i dette tilfellet var nok en medvirkende årsak til at Nasjonalmuseet valgte å snu, men det ville nok ikke skjedd visst det ikke var for det store motreaksjonene som kom fram i den offentlige debatten.

Ikke alle er like begeistret for at disse motreaksjonene i stor grad kom fra politisk hold. Journalist og samfunnsdebattant Jens Kihl er et godt eksempel. Han hevder at det er problematisk at stortingspolitikere blander seg inn i avgjørelser han mener bør være forbehold fagpersonene i kunstforvaltningen.

Å kritisere politikernes reaksjon mot nasjonalmuseets avgjørelse for å være en politisering av museumssektoren, ignorer det åpenbare poenget om at det ikke bare er politikere som har politiske meninger.

Et av hovedproblemene med museumsdirektørens avgjørelse var nettopp at den var basert på et politisk standpunkt som svært få av Norges befolkning kjenner seg igjen i.

Det bør også være klart at hvilken kunst som stilles ut på nasjonalmuseet er av allmenn interesse.

Nasjonalmuseet er en viktig kilde til uttrykk for vår felles kulturarv, og blir finansiert over skatteseddelen.

Det er viktig med demokratisk innputt i slike saker som angår oss alle, så får heller samfunnsdebattanter som Jens Kihl i forargelse titte ned fra elfenbeinstårnet på den folkelige motstanden mot fagpersoner i kultursektoren.