Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Strømkundene i Sør-Norge er satt i en kattepine. I løpet av et drøyt år har magasinfyllingen falt fra rekordhøyt til rekordlavt nivå, sesongjustert. I samme periode har Norge satt både produksjonsrekord og eksportrekord. I mars alene var nettoeksporten mer enn 2,1 milliarder kilowattimer. Mars hadde også tidenes høyeste strømpris i Sør-Norge så langt, med 187 øre per kWh.
Men den økte eksportkapasiteten på 45 prosent, gjennom kablene til Tyskland og Storbritannia, har minimal betydning, skal vi tro Statnett.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
«Nye kabler utgjør kun rundt 10 prosent av de høye strømprisene», hevder konserndirektør Gunnar Løvås i en pressemelding fra Statnett 17. mars, som minner mest om en forsvarstale.
«En voldsom økning i gassprisen» er den «aller største faktoren» som har drevet strømprisene til værs, hevder han. Men de nye kablene har femdoblet den direkte eksponeringen mot markeder der gassprisen er avgjørende for strømprisen.
I sin avvisning av kablenes betydning peker Løvås også på de høye kullprisene når han skal forklare de høye strømprisene. Ved inngangen til 2021 bestod Tysklands kraftmiks av 24 prosent kullkraft, på toppen av 16 prosent gasskraft. Til sammenligning var innholdet av kullkraft blant våre Nordiske naboer kun tre prosent. Og tar vi med Nederland som vi har vært tilkoblet til siden 2008, med en kapasitet på 700MW, var andelen kullkraft fem prosent, før kablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet.
Men Løvås mener altså at når man kobler seg til Tyskland og Storbritannia med en samlet kapasitet på 2800MW, har ikke den kapasiteten hatt nevneverdig betydning, men likevel er det gassprisen og kullprisen som har drevet strømprisene opp i Sør-Norge.
For å forstå hva Løvås mener bør han kunne svare på hvordan norske strømpriser ville være påvirket av europeiske gass- og kullpriser uten disse kablene? Og, hva forklarer at strømprisen i Nord-Norge ikke er påvirket av gass- og kullpriser?
Utelatelser og en fattig trøst
Løvås påstår at strømprisene ville vært høye også uten kablene, ved å vise til at norske og tyske strømpriser har beveget seg i takt de siste tjue årene. Denne påstanden lener seg på to viktige utelatelser.
Den tyske og britiske kraftmiksen er fundamentalt endret siden 2017. Ved inngangen til 2020 bestod kraftmiksen i disse landene av 41 prosent ikke regulerbar fornybar kraft, uten tilstrekkelig balansekraft. I tillegg er den stabile basiskraften bygget ned. Disse to landene har dermed ikke klart å opprettholde sin kraftproduksjon som falt på 11 prosent fra 2017 til 2020.
Følgende figur viser utviklingen og sammensetningen av den tyske og britiske kraftproduksjonen.
Les også: Bør Statnett granskes?
Det andre utelatelsen er at den europeiske gassprisen gjennom de tjue årene Løvås peker på har ligget mellom 10 og 20 euro per MWh, mens den steg fra 20 til 180 euro i løpet av 2021. Kullprisen har fulgt et tilsvarende mønster. Men han nekter tydeligvis for at eksponeringen mot disse prisene har kommet gjennom kablene, selv om ikke Nord-Norge har opplevd dette.
Prisene på gass og kull er drevet opp av en rekke årsaker, spesielt økt behov for balansekraft til den stadig økende andelen ustabil fornybar kraft i Europa.
Lite tyder på prislekkasje fra kontinentet gjennom Sverige ettersom strømprisen der (i region SE3) har ligget 35 øre lavere enn strømprisen i Sør-Norge, fra oktober til mars. I januar og februar var strømprisen også lavere i Danmark enn i Sør-Norge, med hhv. 22 øre og 7 øre.
I pressemeldingen prøver Løvås seg også med krigen i Ukraina. Gassprisene gikk til værs etter Russlands invasjon, men ligger nå cirka 25 prosent over nivået før opptakten til invasjonen. Krigen har kun forsterket ovennevnte effekter som kablene har økt eksponeringen mot.
Avslutningsvis peker han på at det importeres kraft fra Tyskland. Det er en fattig trøst etter at vannmagasinene ble tømt i fjor gjennom rekordproduksjon og eksport. Da prisen nådde 1,40 kroner per kWt i januar, importerte vi i februar litt mer kraft fra Tyskland enn vi eksporterte, det vil si skarve 20 GWh, til rekordhøye priser. I mars derimot, var nettoeksporten til Tyskland 550 GWh.
Pressemeldingen fra Statnett gir ingen mening. Overproduksjonen og eksporten, med tilhørende importerte priser, er lett synlig for alle nordmenn som beveger seg ut i naturen, i form av nedtappede vann i hele Sør-Norge. Statkraft har gjennom Statnett og NVE dermed satt norsk kraftforsyning i en kattepine. Men dette har Statnett sendt Løvås ut for å bortforklare.
Bløff eller inkompetanse?
Pressemeldingen fra Statnett føyer seg inn i en lang rekke oppsiktsvekkende uttalelser fra ledelsen. Det følger en viss systematikk som kan spores tilbake til konsesjonssøknaden for de respektive kablene. NTNU-professor Anders Skonhoft felte en nådeløs dom over sistnevnte: «Dette vitner enten om faglig inkompetanse eller et bevisst forsøk på å gjemme et konfliktfylt tema unna politisk debatt», var hans konklusjon.
Det er en tredje mulighet, at politikerne har forstått det hele og har tillatt Statnett å gå vekk fra sitt samfunnsoppdrag for å løpe ærend for Statkraft og de andre kraftprodusentene.
Å påstå at noen er inkompetente er vel omtrent ikke mulig lenger, hvis man skal bli tatt seriøst, selv om det skulle være tilfelle.
Om politikerne ikke har forstått sammenhengen, er ikke spørsmålet lenger om Statnett lyver. Spørsmålet politikere bør stille er: Hvorfor bløffer Statnett, og hvorfor har de bløffet så lenge?
Kommersiell kompetanse?
Fra 2006 til 2021 vokste Statnetts organisasjon med 166 prosent til over 1630 ansatte, mens strømforbruket i samme periode økte med 15 prosent.
Mye tyder på at Statnett ikke har klart å etablere en kommersiell kultur. Det gjelder trolig også NVE. Dermed har de latt seg påvirke av Statkraft som har kompetansen, og som åpenbart har forstått kablenes betydning. Men det kan man vanskelig bebreide Statkraft for, ettersom de ivaretar egne interesser, som jo er høyest mulig avkastning fra kraftsalget.
Det uheldige er at politikerne tror de mottar objektiv, faglig basert informasjon fra disse tre statlige virksomhetene som stort sett har gått i takt. Det hører trolig også med at kabelutbyggingene i seg selv kan ha vært interessante for organisasjonen Statnett. Med dette fikk de en voldsom internasjonal eksponering mot aktører som ABB, Siemens, National Grid, netteierne i Tyskland og så videre, som jo kan gi en tilforlatelig følelse av å være internasjonale forretningsfolk.
Mangelen kommer til uttrykk gjennom kabelkontraktene. Siden 80-tallet har kraftutvekslingen bestått av to tredjedeler eksport. Likevel har Statnett bare klart å forhandle seg frem til 50 prosent andel av inntektene fra prisdifferansen (flaskehalsinntektene) gjennom kablene.
Det mest ekstreme eksempelet er kabelen til Storbritannia. Utvekslingen så langt har bestått av 97 prosent eksport og tre prosent import. Likevel får National Grid 50 prosent av flaskehalsinntektene. Det samme gjelder kabelen til Nederland og Tyskland der eksportandelen har vært henholdsvis 87 prosent og 78 prosent. Ingen av disse kablene ville blitt bygget uten det norske kraftoverskuddet. Både forutsetningen og forhandlingsposisjonen har ligget i norsk favør. Norge har vært premissleverandør. Likevel har politikerne latt Statnett skusle bort titalls milliarder kroner av nordmenns penger.
Basert på eksport og import siden januar 1988 kan vi slå fast at for hver tiøring i prisdifferanse per kWh gjennom utvekslingskablene, har Norge tapt 11,5 milliarder kroner. Den kommersielle forståelsen for hva de holder på med virker dermed fraværende.
Les flere kommentarer av Kjell Erik Eilertsen
Statnett og NVE har trolig latt seg forføre av Statkraft og andre kraftprodusenter, samt vidløftige ideer om «europeisk dugnad» som var mantraet til tidligere NVE-sjef Per Sanderud, og ideen om «Europas grønne batteri», der Norge var tiltenkt rollen som leverandør av ren balansekraft.
Det norske kraftoverskuddet utgjør imidlertid mindre enn fem prosent av den fornybare kraften i landene vi er tilkoblet. Dessuten utgjør Norges totale kraftproduksjon mindre enn fem prosent av energien som planlegges skiftet ut i EU (kull, olje og tysk kjernekraft). Så ideene om «europeisk dugnad» og «grønt batteri» hviler på en illusjon.
Lite som taler for at strømprisene noen gang blir hva de var
Et siste poeng som også reiser spørsmål ved Statnetts kommersielle forståelse kan knyttes til kablenes kapasitetsutnyttelse og det såkalte utvekslingsbehovet. Siden århundreskiftet har kapasitetsutnyttelsen i utvekslingskablene vært 48 prosent i snitt. Følgende figur viser kapasitet og faktisk flyt. Årene der kabelen til Nederland, Skagerak 4 kabelen til Danmark og kablene til Tyskland og Storbritannia ble tilkoblet, er markert.
Når man betrakter denne figuren, kan man spørre seg om behovet for denne kapasiteten, utover at den har gitt en voldsom økning i priseksponeringen mot markeder der gasspris, kullpris og vind er avgjørende for strømprisen. Noe som åpenbart har vært en fordel for produsentene.
Utvekslingsbehovet har økt med kablene som åpnet for muligheten til å tømme vannmagasinene i rekordfart. Kablene har altså skapt et utvekslingsbehov der strøm tidvis må importeres til rekordpriser ettersom magasinfyllingen er rekordlav. Det var vel ikke det som var meningen?
Med prisregimet vi har i Europa, spesielt i Storbritannia, og den ledige kapasiteten i kablene er det lite som taler for at strømprisene noen gang kommer ned der de var før de to nye kablene ble åpnet.