(Nordnorsk debatt)

Forrige uke ble det avholdt et webinar ved Universitetet i Tromsø. De store spørsmålene sto på dagsorden: Hva skjer med Nord-Norge og Norge de neste ti årene, og hva kan forskerne forutse?

Professor og samfunnsmedisiner Inger Njølstad ved UiT var en av de som så inn i glasskula. Og presenterte det som bør være en skrift på veggen: Levealderen i Norge øker, om kort tid passerer vi punktet der det blir flere eldre over 65 år enn unge under 19 år. Vi står overfor en tsunami av eldre i de nordnorske kommunene. Samtidig er den nasjonale fødselsraten historisk lav, i 2019 var den 1,53 og i fjor falt den ytterligere til 1,48.

Parallelt med dette har 7000 personer flyttet ut av Nord-Norge i 2019 og 2020. Samtidig må vi som samfunn håndtere en dramatisk mangel på helsepersonell. Njølstads anslag er at vi i 2035 vil mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere. For ikke å snakke om allmennleger, allerede i dag har 85 prosent av kommunene problemer med rekrutteringen.

Framskrivningene viser at kun tre områder i nord vil lykkes med å opprettholde en akseptabel balanse mellom de ulike aldersgruppene: Tromsø, Alta og Bodø.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Det demografiske regnestykket går altså ikke opp. Nøyaktig de samme utfordringene beskrives på en utmerket måte i Regjeringens nordområdemelding tidligere i år. Men om vi ser nærmere på partiene som nå presenterer ulike politiske løsninger for Nord-Norge blir det tydelig at man bare så vidt pirker i overflaten. Mye av det er vel ment, samtidig er det kosmetikk. Realiteten er at det må nytenkning og radikal politikk til, dersom målet er å opprettholde bosetting i Nord-Norge.

Det finnes mange grunner til å bo i Nord-Norge. At det er er lett å få jobb er en av dem, og naturen er som kjent en stor reklameplakat. Men i sum er det ikke nok å lokke med toppturer og midnattsol. Stadig flere næringslivsledere rapporterer om store vanskeligheter med rekruttering.

Idealisme og patriotisme vil ikke være tilstrekkelig for å møte dette. Det er trolig det som blir igjen i lommeboka hos hver enkelt som til syvende og sist betyr noe når man skal kompensere for høye levekostnader og avstandsulemper. Og to regjeringsutnevnte utvalg pekte i fjor på personrettede tiltak som en mulighet.

Her kan du lese flere kommentarer av Skjalg Fjellheim

Victor Normann-utvalget åpner opp for regionale særregler, blant annet å fjerne skatt på utleie. Men ingen av utvalgene våget å ta steget fullt ut; nemlig ved å si at lavere personskatt må vurderes som et velegnet grep for å få fart på Nord-Norge, inkludert de to store byene Bodø og Tromsø, der veksten i folketall har bremset opp.

I Bodø har redaktøren Arne O. Holm pekt på nøyaktig det samme for halvannet år siden. Like etter ble hans fornuftige forslag dessverre forstyrret av en håpløst PR-stunt om formueskatt for de rikeste, reist av en Høyre-ordfører i Vesterålen med hele partiet som heiagjeng. Kutt i formueskatt virker nemlig ikke på den gruppen vi trenger flest av i nord, nemlig vanlige arbeidstakere.

Partiprogrammene er fulle av fyndord om verdien av å skape flere private arbeidsplasser. Det er vel og bra i en landsdel som allerede har høy verdiskapning og potensialet er enda større.

Men Nord-Norge har ikke folk til de arbeidsplassene vi allerede har, i en del av landet med et lønnsomt næringsliv, og med tilgang til naturressurser som skaper store eksportinntekter. Problemet er at landsdelen ikke har klart å omsette en gullkantet periode for næringslivet de siste 20 årene i flere innbyggere.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Visjonen om å skape enda flere arbeidsplasser er selvfølgelig både langsiktig og viktig. Men det virker ikke raskt og direkte på situasjonen vi står i dag. Det hjelper ikke med 2000 ansatte til en batterifabrikk i Rana hvis vi samtidig har et formidabelt underskudd på helsearbeidere.

Både økonomisk og ikke minst sikkerhetspolitisk er det helt nødvendig at nasjonen ser utviklingen i Nord-Norge i hvitøyet. Landsdelen trenger kraftfulle tiltak som kan øke innflyttingen, fra vårt eget land og andre deler av verden. Uansett haster det med at lavere personskatt blir en del av denne diskusjonen. Det er neppe hele svaret alene, men det kan være en del av løsningen.