(Nordnorsk debatt): Dramaet rundt vindkraftanlegget på Fosen følges med argusøyne i et Nord-Norge som i praksis er et eneste stort sammenhengende reinbeitedistrikt.

Kan man få til en ordning der noen av møllene på Fosen-halvøya rives, eller kan driften av anlegget stanses i perioder? Kan reinen flyttes til et annet område som kan brukes som vinterbeite?

Eller kan det løses med økonomiske virkemidler og kompensasjon til reindriftssamene?

Kanskje er man forbi det siste punktet nå, med de skarpe, uforsonlige slagordene foran departementene i Oslo. Og hva vil det bety dersom møllene rives? Skapes det i realiteten en presedens som gjør naturinngrep helt umulig der det er reinbeitedistrikter?

Les også: Høyesterett ser bort fra at samisk reindrift er en økonomisk katastrofe

Flere kommuner i nord sliter i dag med arealplanene på grunn av pågående konflikter med samiske interesser. Og en reindrift som i sin natur trenger stor plass og er arealkrevende. En sammensatt utmarkskommune som Porsanger er bare ett eksempel. For den samiske ordføreren Aina Borch er reindriften nå en større utfordring enn staten.

Vindkraften på Fosen er derfor et symbol på en langt større problematikk, der store fremtidige samfunnsinteresser står på spill.

I den pågående diskusjonen om forsterking av kraftlinjer i Finnmark og Nord-Norge har mange merket seg at Sametinget markerer seg som en sterk motstander av ny infrastruktur.

I landsdelen har det vokst frem en uro i nokså brede lag. Kan bruken av landarealer bli diktert av kulturelle hensyn, og vil reindriften i praksis få en vetorett?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Fosen-saken avslører også den dype splittelsen mellom samene. Den har vært under utvikling lenge, men det kommer som en overraskelse på norsk offentlighet at de samiske fellesinteressene har forvitret.

For i samisk politikk er det nå helt fundamentalt ulike syn på bruk av naturen, ikke minst hvordan man løser krisen som er under oppseiling når det gjelder tilførsel av kraft.

Det neste sametingsvalget i 2025 kan bli epokegjørende. Der vil spenningene blant samene ganske sikkert bli ytterligere forsterket.

Det har utviklet seg en trykkoker. Og det kan virke som en motreaksjon er underveis mot Norske Samers Riksforbund, som har dominert samepolitikken i over 30 år.

Mange samer kjenner seg ikke igjen i fortellingen om kolonialisme som nå skapes. Tvert imot oppleves det som et helt grunnleggende brudd med limet i nasjonalstaten som lå til grunn da Sametinget ble etablert. At Norge er ett land med to folk.

Sannsynligvis har Fosen-demonstrantenes perspektiver om grønn kolonialisering mye bredere støtte i Oslo enn nord i landet. I Finnmark snakker folk mest om kraftunderskuddet som truer med å lamme folk og samfunn.

Les også: Urfolksrett dreier seg om anstendighet, ikke om lønnsomhet

Den store frykten er at sluttpunktet for bruddet på menneskerettighetene i Fosen skal bli at det meste av Nord-Norge i praksis blir dømt til en museumstilstand hele veien fra Bindal til Knivskjellodden.

Da blir kulturbevaring det sentrale målet på 40 prosent av nasjonalstatens areal. Men protesten mot denne logikken har nå funnet en politisk kanal i samepolitikken. Den går gjennom partiet Nordkalottfolket som fikk tredoblet sin oppslutning ved valget i 2021.

Nylig rykket industrikjempen Greger Mannsverk i Kirkenes ut og varslet at han har meldt seg inn i partiet.

Han er en av mange som tilkjennegir økende skepsis mot den sterke rettsliggjøringen av samepolitikken, med sin grenseoppgang mellom samene på den ene siden, og alle de andre som motpart.

Les også: Svarer kritiker: − Det virker som han sitter fast i 1970- og 80-tallet

Det er et snev av elite mot vanlige folk i samepolitikken også. Ikke alle henger helt med på ILO, FN og lovparagrafer, men vil ha et samfunn man kan leve moderne liv i.

I Finnmark og andre deler av Nord-Norge peker dessuten den demografiske kurven dessuten bratt nedover.

Spørsmålet er om folketallet i fremtiden kan opprettholdes ved at staten forsterker sine overføringer. Eller om lokalsamfunnene selv må generere arbeidsplasser og verdiskapning i mye større grad.

Det er selvfølgelig, avhengig av ståsted, mange som ikke har noen særlige problemer med at Nord-Norge i et klimaperspektiv fremstår som en naturpark.

Men det er ikke nødvendigvis alle nordlendingene som lever og bor i distriktene enige i. For dem ser saken annerledes ut. De er avhengige av en jobb for å overleve.