Norge faller på den internasjonale lykkeindeksen til tross for at vi ligger øverst på alle objektive mål som kjøpekraft og arbeidsledighet.

Vi blir stadig mer misfornøyde selv om vi lever i et av verdens rikeste land og tilhører den 1/1000 mest privilegerte befolkningen i verden.

Det er typisk norsk å være god til å sutre.

Verdens lykkerapport måler befolkningens tilfredshet i de fleste av verdens land. Siden lykke er en subjektiv følelse, så er metoden å spørre et representativt utvalg hvor fornøyde eller misfornøyde de er med livet sitt.

Og det er her Norge er i verdenstoppen:

• Vi scorer helt øverst på objektive mål som kjøpekraft og velstand.
• Men vi scorer stadig lavere på egen opplevelse av tilfredshet.
• Det som trekker ned er at vi bryr oss lite om hverandre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Typisk norsk å være god - til å sutre

Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland er kjent for sitatet fra nyttårstalen i 1992, da hun formulerte den mye siterte setningen om at «det er typisk norsk å være god».

Siden alt henger sammen med alt (annet kjent Gro-sitat), så var dette en tid hvor oljemilliardene flommet inn over landet, Norge hadde fått Lillehammer-OL og Drillo hadde overtatt fotballandslaget som hadde påbegynt klatringen mot 2. plass på FIFAs ranking.

31 år senere er vi fortsatt (selv)gode, men lykkefølelsen faller. Og den viktigste grunnen er at stadig flere svarer nei på følgende spørsmål: «Hvis du kommer i problemer, har du slektninger eller venner du kan stole på at vil hjelpe det uansett når du trenger dem, eller ikke?».

Mindre tilfreds med livet

Den 20. mars er verdens lykkedag, og den ferske rapporten viser at Norge faller til 7. plass i lykkefølelse - slått av alle andre land i Norden. Finnene er verdens lykkeligste folk, fulgt av danskene og islendingene.

Trøsten får være at vi fortsatt ligger et lite knepp foran Sveits, så spørsmålet foran neste år er om det øker eller senker lykken i Norge/Sveits når rike industrieiere og arvinger som Kjell Inge Røkke drar til alpelandet.

Grunnlaget er hvordan folk flest vurderer sitt eget liv subjektivt - justert for om de opplever mest positive følelser (latter, glede og interesser) eller negative følelser (bekymring, tristhet og sinne).

I disse landene er alle ulykkelige

Verdens minst lykkelige land er ikke overraskende Afghanistan og Libanon, og det mest deprimerende er at variasjonen i lykke er lav - i disse to landene er alle ulykkelige.

Til sammenligning er det ikke stor variasjon i lykke i Norge heller. Det er altså ikke så står ulikhet i lykkefølelse her i landet. Og det er litt interessant: Landene som scorer høyt på lykke har samtidig lite variasjon i lykke mellom folk.

Eller sagt på en annen måte: Du blir mer lykkelig hvis naboen/vennen/familiemedlemmet ditt også er lykkelig.

Hva forklarer forskjeller i lykke mellom land?

Den gode forskningsrapporten forklarer den subjektive lykkefølelsen med å se på seks nøkkelvariabler: Brutto nasjonalprodukt per innbygger, sosial støtte, befolkningens helse, valgfrihet, befolkningens generøsitet og mengden korrupsjon. Mer en 3/4 av lykkefølelsen forklares av disse faktorene.

Aller viktigst er følelsen av sosial støtte (om du har venner eller familie som hjelper deg) og frihet til å velge hva du vil gjøre med livet ditt.

Med andre ord: Hvis vi bryr oss litt mer om hverandre, er generøse og støtter andre i deres livsvalg, så kan vi alle bli litt mer lykkelige. Det er ikke staten og politikerne som gjør oss lykkelige, men oss selv.

Statens rolle er å skape fred

Selv om rapporten slår fast at ulike regjeringer kan gjøre lite for å øke lykken i et land, så er det likevel ikke uviktig å ha en effektiv stat. Aller viktigste er å skape fred og trygghet, rettssikkerhet og å regulere markeder, samtidig som staten har råd til å betale for en velferdsstat.

Såkalte svake stater og ensrettede stater scorer systematisk lavere på befolkningens lykkefølelse enn stater basert på fellesinteresser. De nordiske velferdsstatene ligger aller øverst.

Norge er et kroneksempel på en stat basert på fellesinteresser, og det skulle isolert sett plassert oss helt på toppen i lykkefølelse. Men slik er det altså ikke.

Lite generøse og hjelpsomme

I motsetning til hva vi kanskje tror, så er ikke nordmenn spesielt hjelpsomme eller generøse.

Slike faktorer bidrar snarere til å trekke oss ned i lykkefølelse i forhold til andre land der befolkningen kompenserer dårlig økonomi med å hjelpe hverandre.

Litt brutalt sagt så fremstår vi som litt egoistiske og selvopptatte.

Konklusjonen er at vi har bygget en velferdsstat og økonomiske ressurser som har gitt nordmenn alle forutsetninger for å være verdens lykkeligste befolkning, men på veien dit har vi blitt egoistiske, selvopptatte og sutrende.

Løsningen er ikke en stadig større stat, men frivillig arbeid, altruisme, hjelpsomhet og å bry seg om hverandre.