På en tur til byvannet med mat en kald januardag så jeg flere skadde måker. Noen med oljeskade, noen med ødelagt fot og en med bare ett øye.

Noen ungfugler sto i snøen og skalv, andre kastet hodet bakover og pep. Fuglene var så sultne at de møtte opp i veien, og endene begynte på brødet enda før det var pakket ut.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Etter to timer, der over 20 brød og fire pakker havregryn var fordelt, falt fuglene endelig til ro. Hver smule ble spist opp.

I løpet av de to timene var det mange mennesker som gikk forbi. Mange som tok bilder, men det var ingen som hadde med en smule mat til fuglene.

Slik er det omtrent hver gang.

Et lyspunkt var en ukrainsk familie som kom bort og bad om å få være med å mate. De spurte hvordan fuglene klarer seg om vinteren, hva de spiser og hvordan man kan hjelpe dem. De er flyktninger fra et krigsherjet land, men de har likevel overskudd til å bry seg om andre som har det vanskelig.

Det er vanskelig å forstå hvordan folk kan gå forbi uten å få øye på nøden, når den er så åpenbar.

Denne nøden har vi skapt med vårt overfiske, der vi tråler opp småfisken som skulle vært mat for blant annet sjøfugler. Ender og svaner har det også vanskelig, på grunn av forurensing som fører til tilbakegang av ålegress langs kysten.

Les også: Jeg lurte på om vi kunne utsette døden, men vi hadde ikke noe valg

Måker er utsatt for å drukne i snurpenøter når de prøver å få tak i mat. Åtte av ti måkearter i Norge er truet. Massedød blant sjøfugler og over halvparten av dem på rødlista viser hvor alvorlig det er.

Nylig kom det fram at nordmenn kaster 200 brød i minuttet. Samtidig sulter fugler og andre dyr i hjel like utenfor dørene våre.

Flere bør være med på dugnaden med å hjelpe dem gjennom vinteren. Vi har i overflod av mat og har så god anledning til å hjelpe.