Ifølge regjeringen går det visst «alt for godt» her i landet. Derfor settes skattene opp, samtidig som alle som skaper noe skal tas. Hvilke konsekvenser dette får vil verken statsminister eller finansminister fortelle vanlige folk.

Onsdag 28. september slo nye voldsomme skatter på fiskeoppdrett og kraftproduksjon ned som en bombe over norsk næringsliv. Nå skal de som skaper verdier virkelig tas.

Noen økonomiprofessorer, deriblant Karen Helene Ulltveit-Moe, jublet. Dette er visst bra for det norske samfunnet. Men er det egentlig det?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Flytt mens du kan

Lenge før regjeringen kom med denne siste skattebomben, har flytting fra landet vært et hett tema.

Det er ikke mer enn tre uker siden det ble kjent at Kjell Inge Røkke, en av Norges aller viktigste industribyggere, har flyttet til Sveits. Til en voldsom moralsk hyling fra den politiske venstresiden.

Røkke er smart. Han har nok sett hvor det bærer hen med den politikken som føres nå.

Les også: Vanlige folk taper når Røkke flytter

Verken den moralske hylingen eller trussel om såkalt exitskatt kommer til å stoppe flytting fra landet. Stadig flere vil se at Norge ikke lenger vil være noe godt land å drive næringsvirksomhet i.

Her gjelder det å flytte mens man kan, og minst 15 milliardærer har allerede gjort det.

Skadelig usikkerhet

For å bygge bedrifter og skape arbeidsplasser trengs det langsiktighet. Ofte må det investeres og brukes penger over mange år før overskuddene kommer. Usikkerheten er som regel stor. Denne usikkerheten medfører at den som satser må ha en utsikt til å beholde en god del av overskuddet når det først kommer.

Når usikkerheten er stor, vil den som investerer ønske en høyere avkastning for å være villig til å satse. Usikkerheten innebærer at avkastningskravet for risikable investeringer er høyere enn for mindre risikable investeringer. Konsekvensen av usikkerheten er at tilgangen på risikokapital, som er avgjørende for all nyskapning og vekst i næringslivet, blir redusert.

Usikkerhet er skadelig.

Dermed blir det mindre satsing i næringslivet, mindre nyskapning og færre arbeidsplasser.

Regjeringens skattepolitikk, med den nye skattebomben for fiskeoppdrett og kraftproduksjon som kom forrige uke, gjør dette verre. Mye verre.

Ikke bare vil norske investorer og næringslivsfolk redusere investeringene og flytte fra landet. Heller ikke utenlandske investorer, som eier cirka 40 prosent av Oslo børs, liker dette. Alle er nå sjokkerte, og mange kommer til heller å investere andre steder. Tap av arbeidsplasser blir konsekvensen.

Har regjeringen tenkt på det?

Hurra fra Hurdal

Pussig nok synes den samme regjeringen å være opptatt av risiko i næringslivet i andre sammenhenger. På side 12 i Hurdalsplattformen, under avsnittet om aktiv næringspolitikk, står følgende:

«Privat eierskap er utgangspunktet for norsk næringsliv. Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst.»

Les flere kommentarer fra Jan Petter Sissener

Samtidig står det at staten skal drive med risikoavlastning. «Risikoavlastning» er nok lite annet enn et nyord for det mer utskjelte ordet subsidier, men signaliserer likevel at regjeringen i alle fall i teorien har en slags forståelse av betydningen av risiko og rammebetingelser i næringslivet.

Det går visst alt for godt her i landet

Regjeringen, med statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum i spissen, ser likevel en helt annen vei.

Tonen nå er at det går altfor godt. Det må både strammes inn og skattlegges mer. Begge har siden i sommer ved nesten enhver anledning sagt at budsjettet må strammes kraftig inn. Ellers blir det overoppheting. Og hva passer vel bedre enn å samtidig «ta de rike».

Om det blir så gode tider og overoppheting i økonomien til neste år, gjenstår selvsagt å se.

For oss som til daglig jobber med slikt, ser det faktisk litt annerledes ut.

Resesjon, som innebærer nedgang i økonomien, er noe mange nå snakker om og forventer. Tegnene er tydelige. Kraftig renteoppgang, voldsom kostnads- og prisvekst og uro i finansmarkedene, lover ikke bra.

Økte skatter og stor usikkerhet om politikken er det siste Norge trenger både for neste år og på lengre sikt.

Støre og Vedum lever visst i en annen virkelighet enn oss andre.

Alt skal ned

For regjeringen går det altså «alt for godt», og derfor vil de ødelegge alt de kan av verdiskapning.

Og det går selvsagt bra for staten rent finansielt på kort sikt. Inntektene fra olje, gass og elektrisitet fosser inn i statskassen. Så lenge det varer. Og oljefondet er rekordstort. Målt i norske kroner, vel å merke.

Til tross for de voldsomme inntektene inn i statskassen, er den norske kronen bortimot rekordsvak. Denne uken passerte en amerikansk dollar 11 kroner. Det høres kanskje bra ut. Norge får enda flere kroner for oljen og gassen som selges.

Men dette er slettes ikke bra. Tvert imot er den svake kronen et uttrykk for hva utlendingene faktisk mener om utsiktene for norsk økonomi. Hadde utsiktene blitt vurdert som gode, så ville kapitalen strømmet inn i Norge og kronekursen vært mye sterkere.

Men slik er det ikke. Det er kapitalflukt.

Årsakene til kronekursfall vil alltid være sammensatte. Ofte har lave olje- og gasspriser vært en viktig årsak, men slik er det definitivt ikke nå.

Få har snakket om det, men en langt mer sannsynlig årsak til kronefallet er at aktørene nå ser at Norge har en regjering som ødelegger alt den kan.

Dette er Nettavisens spaltister

Glem Norge

Konsekvensen av alt dette er entydig. For den som har gode ideer og evne til å få ting til, blir Norge et mye mindre attraktivt land å satse i. Dersom du lykkes godt i Norge kommer staten og endrer spillereglene. Har du lykkes, så skal du tas.

Dette er et tydelig signal til unge gründere som vil skape noe. Flytt før du lykkes.

En enda mer alvorlig følge av politikken er at det også blir hjerneflukt. Når de smarteste hodene ser at de blir straffet for å lykkes, er det liten grunn til å satse i Norge.

Konsekvensen blir at innovasjon og nyskapning, som regjeringen i Hurdalsplattformen later som den er opptatt av, blir sterkt skadelidende. De eneste som blir igjen av grundere, blir antakelig dem som er smartest til å karre til seg støtteordninger fra staten, eller risikoavlastning som det nå altså heter.

Men slikt blir det ingen verdiskapning av. Norge er i ferd med å bli uinvesterbart.