Gå til sidens hovedinnhold

Norge har ødelagt barndommen hans

Jeg er for en streng innvandringspolitikk. Men denne saken gir meg en vond bismak.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Stormen rundt Mustafa Hasan har engasjert et helt samfunn.

Senest nå på søndag samlet hele det ungdomspolitiske Norge seg på Eidsvolls plass foran Stortinget for å uttrykke både støtte til Mustafa, og misnøye med hvordan det byråkratiske Norge har behandlet han og familien.

Som Frp-politiker er det kanskje ikke noen overraskelse at jeg står for en streng innvandringspolitikk, jeg står for retur av de som lyver på asylsøknader, og jeg står for at disse reglene skal være bindende - både for domstolene og politiet.

Likevel får jeg en alvorlig bismak i munnen når jeg ser hvordan disse sakene behandles i praksis.

Klikk her for å abonnere på Norsk debatt sitt nyhetsbrev

Hvorfor støtter jeg Mustafa?

Jeg står trygt bak min beslutning om å gi min fulle støtte til Mustafa Hasan, ikke nødvendigvis fordi alle barn av de som søker asyl på feil grunnlag skal få bli, men heller fordi Norge har ødelagt hele barndommen hans.

Når det først tar norske myndigheter nesten seks år å oppdage at det i det hele tatt eksisterer en feil, også syv år til med saksbehandling og flere runder i retten - så har vi endt opp med ett eneste sikkert resultat.

At Mustafa har blitt ordentlig syk av denne prosessen.

Later som alt er bra

Jeg kjenner Mustafa godt, og jeg kan med hånden på hjertet si at selv om han er et naturtalent til å late som at alt er bra, selv når gutten på kanten av et stup.

Han har to uker igjen før den gjeldende utreisefristen kommer. Samtidig er han er midt i tidenes skippertak med både uteksaminering fra videregående, russetid, og en av årets største norske rettsaker - alt på en og samme tid.

Mustafa er kanskje det fremste eksempelet jeg noen gang har sett på begrepet «å brenne lyset i begge ender». Ikke fordi han påtar seg ansvar eller oppgaver frivillig, men fordi han må krige med nebb og klør for å få bli i det landet han har vokst opp i og kaller sitt hjem.

Det norske samfunnet har alt å tape

Et argument høyresiden konsekvent bruker i de fleste politiske saker er hvorvidt tiltaket vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke. I Mustafa saken er det ingen tvil - det norske samfunnet har alt å tape på å kaste han ut nå.

Jeg sier ikke at det er lønnsomt å ta imot barna til foreldre som lyver, men det er enda mindre lønnsomt å først legge ut alt det en ungdom koster i husly, mat og skolegang - for så og bare for å sende han ut så fort han er gammel nok til å betale skatt.

Les også: Hei, KrF: Et sånt syn på pride hører ikke hjemme på Stortinget

Denne saken allerede kostet de norske skattebetalerne mange millioner kroner, og med den pågående rettsaken i full gang kommer ikke det tallet til å krympe - snarere tvert i mot!

I statens papirmølle i 13 år

Det er en kjensgjerning at store byråkratiske organisasjoner fort kan bli litt stive i kantene. Firkantede lovverk og uendelige bunker med sakspapirer har resultert i et asylsystem som til de grader har låst seg i et veldig rigid spor.

Det er bra at politikerne i større grad nå enn før jobber for å redusere behandlingstiden, men det hjelper dessverre lite for Mustafa.

Det hadde ikke vært noen nasjonal mediesak om Hasan familien kom i 2008, ble tatt i 2009 og fikk dommen i 2010. Men det er hårreisende at denne saken har gått i statens papirmølle i 13 år.

En klok mann sa en gang at gud legger de største byrdene på de sterkeste menneskene, men ingen 18 år gammel gutt i verdens beste land skal ha så store ting å tenke på. Det er ikke akseptabelt at myndighetene tar barndommen fra norske barn.

Ingen skal måtte vokse opp på vent.

Hele Stortinget må ta ansvar

Det er litt underkommunisert fra de fleste hold at det fortsatt finnes et stortingsflertall for den loven som Mustafa kjemper mot. En annen ting som dessverre ikke nevnes i nærheten av ofte nok er jo at dette aldri var intensjonen med loven.

Denne problemstillingen hadde aldri oppstått om UNE og UDI fikk tilstrekkelige midler til å etterforske og behandle sakene de får tilsendt på en skikkelig måte.

Over 90 prosent av sakene som ender i UNE blir besluttet uten full behandling i nemden, og med krympende budsjetter blir ikke akkurat det problemet noe mindre.

Streng men rettferdig innvandringspolitikk

Jeg mener helt seriøst at det må være en forutsetning for et rigid lovverk at sakene behandles effektivt og grundig. Det er for eksempel slik at om du blir tatt for å gjøre noe ulovlig, og politiet bruker noen måneder lenger enn forventet på å etterforske saken din, så får du strafferabatt.

Men Mustafa får ingen strafferabatt. UNE står nemlig fjellstøtt på at de ikke har gjort noen feil og at 13 år i papirmølla av en eller annen grunn er greit.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

Jeg kan godt støtte en streng asyl og innvandringslov, men det må stilles nok midler til rådighet for å løse disse sakene på betydelig kortere tid enn vi gjør i dag.

Den største synderen i denne saken er tiden. Og hadde norske politikere fulgt opp lovene de vedtar, så hadde vi ikke stått i denne situasjonen.

Kommentarer til denne saken