Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Dette er de mest alvorlige krigshandlingene på europeisk jord siden krigene på Balkan. Vi ser helt vanlige ukrainske kvinner og menn som forlater leilighetene sine og tar til våpen for å forsvare hjemlandet sitt. Bilder av blodige og hardt skadde sivile preger nyhetssendingene her hjemme. Det samme gjør modige ukrainske soldater som ber russiske krigsskip dra til helvete.
Vårt naboland, Russland, har på nytt invadert Ukraina, og forsøker nå å bruke militærmakt til å flytte grenser i Europa. Vi kan ikke la dem lykkes med det.
Kan vi gjøre mer?
Da invasjonen begynte skrev jeg på Facebook at «i dag er vi alle ukrainere». Det gir oss også et moralsk ansvar for å støtte Ukraina med det vi kan. I krigens første dager har regjeringen lagt seg på en forsiktig linje: Norge skal ikke ilegge egne sanksjoner, men vente på konklusjoner i Brussel. Og norsk politikk om ikke å eksportere våpen til land i krig, var grunn nok til at regjeringen ikke ville sende våpen. Statsministeren beskriver situasjonen som et veiskille, men vil ikke ta fullt ut konsekvensene av sin egen analyse.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
De siste dagene har regjeringen flyttet seg noe. De lover å sende militært materiell, om ikke våpen, og de vil øke den økonomiske støtten. Spørsmålet er likevel – kan vi gjøre mer?
Jeg mener svaret er ja.
Det finnes valg vi kan ta på egen hånd uten å undergrave samarbeidet på EU-nivå. Andre land viser det. Det handlingsrommet er langt fra uttømt. Det finnes ingen motsetning mellom å ta egne grep, i tillegg til å følge sanksjoner fra EU. Norge har den økonomiske ryggraden til å bære hardere tiltak enn flere andre land i Europa, så det er helt på sin plass at vi også tar egne grep.
Når regjeringen åpner for å overføre militært materiell til Ukraina, så har de allerede bestemt seg for å endre norsk våpeneksportlovgiving. Har de gått så langt, er det ingen grunn til å ikke også levere våpen til Ukraina. Nammo på Raufoss produserer blant annet panservernraketten M72, et våpen som kan hjelpe ukrainerne i å stoppe russiske stridsvogner på vei til Kyiv. I går kveld gikk Venstres landsstyre inn for å støtte at Norge også kan levere våpen til Ukraina.
Nå vil jeg til å fremme forslag om det i Stortinget, som Støre kan bli med på. I tillegg kan han stille seg bak Venstres forslag om å gi en våpenmilliard til Ukraina – for å sikre at ukrainerne har penger nok til å kjøpe det de trenger for å forsvare seg.
Norges forhold til Russland
Norge samarbeider tett med Russland innenfor flere områder: Miljø, kriminalomsorg og næringsutvikling, for å ta noen eksempler. I tillegg har vi folk-til-folk samarbeidet langs grensen i nord. Støre sa det selv – dette er et veiskille for Norges forhold til Russland. Da må det også få konsekvenser for dette forholdet.
Folk-til-folk samarbeidet bør vi forsøke å hegne om, så sant det er mulig, men det er ingen grunn til å fortsette det næringspolitiske samarbeidet, for eksempel. Regjeringen bør gå gjennom hele registeret av samarbeidsarenaer og identifisere måter å nedgradere samarbeidet. Vi kan ikke forvente at Putin tar Støres ord om et veiskille alvorlig, så lenge han ikke selv er villig til å vise konsekvensene av det for Norges forhold til Russland.
En ekstrem situasjon
Vi må erkjenne at dette er en situasjon der hva vi har «tradisjon for» i Norge, ikke er like viktig som vårt moralske ansvar ovenfor Ukraina. Vårt naboland har gått til angrepskrig mot en fredelig nabo.
Vi kan ikke risikere en direkte militærkonfrontasjon mellom NATO og Russland, det er heller ikke i Ukrainas interesse. Men, vi kan ta i bruk ekstraordinære virkemidler for å hjelpe Ukraina i å forsvare oss selv.
Spørsmålet er ikke om virkemidlene finnes, for det gjør de. Spørsmålet er om det finnes vilje til det i regjeringskontorene.