(Trønderdebatt): Overfallet på Ukraina har skapt en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon – også for Norge. Selv om Russland nå konsentrerer slagkraft på bakken i og rundt Ukraina i store mengder, ligger fortsatt verdens største atomvåpenarsenal rett over grensen for Norge i nord. Vendt mot USA. Både som langtrekkende missiler og ubåter med missiler.

Barentshavet er fortsatt grunt og det er fortsatt enklest for Nato å oppdage ubåtene på vei ut Barentshavet før de kan forsvinne i de store Atlanterhavsdypene.

Det såkalte Bastionforsvaret har derfor stor betydning for Russland og dermed Nato.

Å sikre kontroll over Barentshavet gjør at også norske land- og havområder inngår i de områdene Russland definerer inn under den paraplyen de må kontrollere. Både for fri seiling ut Barentshavet for Nordflåten og sine ubåter, men også for å true forsyningslinjene fra USA til Europa og det såkalte GIUK-gapet (mellom Grønland-Island-UK).

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Dette gjelder begge veier. Norge, hele Norden og Nato er like avhengige av kontroll over disse hav- og landområdene. Med Sverige og Finlands inntreden i Nato endres mulighetene og utfordringene.

Spenningen i nord øker fra begge sider, men også slagkraften vi får på den skandinaviske halvøya med både i luftstyrke med Norges og etter hvert Finlands F-35 fly og Sveriges JAS-gripen, samt de samlede landstyrkene.

USA og Storbritannia vil alltid ha egeninteresse for forsvar av disse områdene. De russiske atomvåpnene er ikke primært rettet mot Skandinavia, men mot USA og De britiske øyer, men det er liten tvil om at med økt spenning i Sør-Kinahavet, så må amerikanerne strekke seg langt, og det sikkerhetspolitiske fokuset i Washington er i stor grad på Kina og ikke Europa. Da forventes det mer av oss i nord – både forsvarsmessig, men ikke minst økonomisk.

Norge ligger under målet om at to prosent av BNP skal brukes på Forsvar. Unnskyldningen blir av mange oppfattet som at vi er blitt så rike at vi ikke har råd til å nå målet.

Ekstraordinære energi-inntekter de siste årene, blåser opp BNP og dermed summen Nato i fellesskap har satt som mål i kroner og øre. Neste NATO-toppmøte kommer fort til å slå fast at to prosent ikke er et mål, men et «gulv». Norge stritter imot. Det bør vi ikke gjøre. Vi kan både bidra til investeringer inn i alliansen, men vi har også store mangler selv.

Vi mangler i realiteten fullstendig luftvern mot ballistiske missiler (de som skytes høyt opp og ramler loddrett ned). Vi mangler det amerikanske Patriot-systemet.

  • Vi har ikke luftvern mot kryssermissiler i de mest befolkningsrike områdene i Norge (NASAMS), og vi har donert luftvern til Ukraina som må etterfylles. Erfaringene fra Ukraina viser at russerne har lav terskel for å angripe sivile mål og ukrainerne skyter nesten ukentlig ned missiler og droner, samtidig som de hindrer Russland å få kontroll over lufta med fly.
  • Vi kjøper kun minstekravet fra Nato av Leopard-stridsvogner fra Tyskland (54 stk., minstekravet er 53), selv om vi har en rimelig opsjon på ytterligere 18 – hvorav vi får to på kjøpet. En opsjon som også vil utløse betydelige ringvirkninger innen gjenkjøpsavtalene med muligheter for at tyskerne etablerer en egen produksjonslinje for stridsvogner i Norge. Mange skal gjenkjøpe stridsvogner etter donasjoner til Ukraina, så dette er også en næringsmulighet for norsk næringsliv. Om vi overhodet ikke vil bruke disse 18 siste stridsvognene selv, kan vi jo enten selge de videre til andre som har donert til Ukraina, eller vi kan donere dem direkte selv?
  • Det er en rekke andre områder knyttet til mottak av alliert støtte på havner, vei og jernbane som åpenbarer seg når Norge skal være mottaksland ikke bare for Norge, men også for Sverige og Finland. Å seile forsterkninger inn Østersjøen forbi Kaliningrad, er risky business, så alliert mottak er utpekt på fire steder; Esbjerg, Göteborg, Trøndelag og Ofoten. Her trengs det investeringer om en troverdig terskel mot Russland skal være høy nok. Personell, utstyr og kontinuerlige forsyningslinjer er avgjørende.

Les også: Amatørmessig kuppforsøk mot partileder Jonas Gahr Støre

Norge tjener store penger på konsekvensene i energimarkedet etter Russlands overfall på Ukraina. Det gir oss sakte, men sikkert et krevende omdømme internasjonalt.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er blitt farligere også for Norge. Det er en klar forventning om at de med de sterkeste skuldrene skal bære de største byrdene i NATO-alliansen.

Norge er utvilsomt avhengige av alliansens hjelp om det skulle bli behov, da må vi også sørge for å ta de ekstraordinære løftene som kreves for egen trygghet og sikkerhet. Vi har råd til å nå toprosentmålet nå.