Norges klimapolitikk er en pussig blanding av fornuft, følelser og dobbeltmoral. Resultatet er at vi får mye mindre ut av våre milliardtiltak enn en kynisk klimapolitikk ville gitt.

Det verste er planen om å elektrifisere sokkelen. Vi skal altså bruke titalls milliarder kroner på å trekke kabler fra land og ta strøm derfra for å drive oljeplattformer - med den eneste effekten at gassen som kunne drevet plattformene i stedet blir solgt til utlandet og brent der.

Ifølge Equinor vil det koste 50 milliarder kroner å elektrifisere norsk sokkel. De dyreste prosjektene koster rundt 8.000 kroner per tonn CO2 som blir stoppet. Det er fem ganger mer enn normal pris for å kutte utslipp, og nesten ti ganger dyrere enn å redusere utslipp i Europa ved å kjøpe - og kaste - europeiske utslippskvoter.

På godt norsk er det å kaste enorme beløp ut av vinduet for å oppnå en moralsk, politisk gevinst.

Når både Høyre og Arbeiderpartiet går inn for å kaste bort enorme beløp på dette symboltiltaket, så er det sannsynligvis fordi kutt i Nordsjøen regnes inn i det norske klimagassregnskapet - mens bidrag til å redusere utslipp i Europa tilskrives andre land.

I klartekst: Norge bruker mange titalls milliarder kroner på et dyrt og lite effektivt klimatiltak, der eneste oppside er at utslippsreduksjonen regnes som norsk og ikke utenlands.

Les også

Kutt i norsk oljeeksport er helt sikkert rådyrt - mens klimaeffekten er tvilsom

En kynisk klimapolitikk betyr ikke å fornekte menneskeforsterkede klimaendringer, eller reise tvil om at en global oppvarming på tre-fire grader vil få katastrofale følger. Folk som hevder at det ikke foregår en global oppvarming fornekter uomtvistelige fakta og er omtrent like interessante som flat earth-bevegelsen.

Nei, en kynisk klimapolitikk betyr å erkjenne at Norge har under en promille av verdens befolkning og at innenlandske kutt i klimagassutslipp betyr svært lite. På samme måte som vi hjelper flere flyktninger i nærområdene enn som asylsøkere i Norge - med samme logikk bør Norge bruke milliardbeløp på klima der det gir mest effekt.

Norge er Europas grønne batteri, og kraftutveksling er en god idé. Når det er vindstille og overskyet i Europa, kommer norsk vannkraft godt med. Og når norske magasiner har lite vann, er det fornuftig å importere kraft fra Europa.

I denne miksen kommer vi ikke unna norsk gasskraft fordi den kan fortrenge europeisk kullkraft, samt være en garantist for tilgjengelig kraft når det i svært sjeldne tilfeller er som nylig - at både vind, sol og vannkraft har været mot seg.

Å kutte norske olje-og gassproduksjon er negativt miljøet fordi den vil bli erstattet av mer forurensende olje fra andre kilder. Dette er et typiske eksempel på at følelser står mot fornuft: Det kjennes moralsk riktig å kutte norsk olje- og gassproduksjon, men det er ufornuftig når det både rammer norsk økonomi og verdens klima.

Hva er elementene i en kynisk, fornuftbasert norsk kllimapolitikk?

  • Vi må erkjenne farene ved global oppvarming og bruke store beløp på å få ned globale klimagassutslipp.
  • Den bærende idéen må være at forurenser betaler. Kjøp av europeiske utslippskvoter vil presse prisen på utslipp opp.
  • Norge bør eksportere så mye som mulig av fornybar, utslippsfri elektrisitet til Europa.
  • Det mest effektive er direkte avtaler med andre land - som Polen - for å bidra til å stenge kullkraftverk.

Det vi bør slutte med er dyre og konfliktskapende tiltak med lite klimaeffekt.

PS! Hva mener du? Er du enig i norsk klimapolitikk, eller ønsker du endringer? Skriv et debattinnlegg!