DU MÅ IKKE juble når du føler du ikke har noe å juble for, det har Kupper’n lært oss alt om. Hadde ikke sølv vært et nederlag ville ikke gullet hengt så høyt. Men en smule olympisk dannelse er å forvente, i hvert fall om du kommer fra Norge.

I A/S Steinrøysa snakker vi stadig om viktigheten av internasjonal bredde i langrenn, i global sammenheng en pygme i internasjonal idrett.

Da må vi også evne å oppføre oss når andre nasjoner er bedre og gir oss ei lekse.

I STAFETT SOM i alle andre øvelser deles det ut tre olympiske medaljer hvert fjerde år. That’s it. I Beijing vant Norge den nest gjeveste. I det perspektivet skulle man tro det var noe å ta med inn i framtida, noe å legge i skuffen og fortelle barnebarna om.

For de fleste er det også sånn, se bare på Tarjei Bøes feiring av sprintbronsen i skiskyting.

For stafettgutta, ikke like mye.

Les også: Kanskje det er Espen Bjervig som ikke er god nok?

DET VAR IKKE uflaks som ødela for Norge. Det var summen av mye. Covid, forfall og dårlig form er tre av de norske forklaringene. Noen snakker om forberedelsene over år som en fjerde. Men løfter du blikket finner du det de fleste ser, et russisk lag som egentlig gjorde som de ville fra første stavtak.

Vi ble ikke slått av oss selv eller feil mann på første etappe.

Det var russerne og russernes gjennomføring av en ekstremt god plan som herjet med oss.

DET ER LOV å være skuffet etter en sånn leksjon, men ikke i mange minutter på rad. Sist det var OL vant vi stort sett det som var. Da må vi tåle at andre lykkes. Norges reaksjon etter stafettsølvet vitnet om det motsatte, og jeg kjøper all kritikk som er kommet deres vei.

I lys av det franske lagets feiring av bronsemedaljene var det direkte pinlig å se Norges oppførsel i målområdet.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

UAVHENGIG AV STAFETTSØLVET ulmer det på toppen av norsk herrelangrenn, derom hersker ingen tvil. Ingen røyk uten ild. Ledelsen har havnet i kryssild mellom Emil Iversens utblåsing før 15 kilometeren, og langrennssjefens arroganse og mantra om holde alle diskusjoner internt.

Vi snakker riktignok ikke om hopp-bråk dimensjoner, en selvpåført skade av Norges Skiforbund sentralt.

Eller for å si det på en annen måte, i hvert fall ikke ennå.

BRÅKET I LANGRENNSTROPPEN er også selvpåført, bare så det er sagt. Akkurat slik Claes Brede Bråthen ble angrepet innenfra, ble Espen Bjervig og langrennstoppene tatt av en av sine egne. Men i motsetning til fjorårets hopp-drama handler ikke langrennbråket om oss mot dem, du finner ikke en samlet gruppe mot en ytre fiende.

Les også: I Skiforbundet er arroganse blitt en konkurranseform

I denne konflikten startet bråket på innsida.

Å tro at det kan løses med å lukke døra synes i beste fall å være naivt.

MARTIN JOHNSRUD SUNDBY har troverdighet når han snakker om miljøet og den indre justisen i landslaget, det er ikke så lenge siden han var der selv. Søndag gjorde han det i OL-kveld på TV-Norge. Før han presseetisk korrekt ble stoppet av programleder Carsten Skjelbreid – langrenntoppene var jo ikke i studio og kunne forsvare seg - snakket vår tidligere verdensmester om Emil Iversens utspill, Espen Bjervigs reaksjon og hva han tror er i ferd med å skje.

Martin Johnsrud Sundbys konklusjon var at ledelsen har beskyttet seg selv, og ikke løperne de naturlig skal slå en ring om.

Hva det har utløst ligger i dagen.

Hva det kan føre til når OL skal evalueres, sier seg selv.

Les mer fra Norsk debatt

ESPEN BJERVIG, FOR å si det mildt, har ikke vært heldig med flere av sine utspill/reaksjoner, verken før eller i OL. Man trenger ikke innsikt for å kunne mene noe om det. Det handler om å tolke en åpen bok. Det handler om å lese.

Å skyte fra hofta kan være en ålreit egenskap, men du må alltid passe på hvor du sikter.

Espen Bjervig er ikke like flink til det.