Gå til sidens hovedinnhold

Norske interesser står på spill med de rødgrønne

Det er viktigere enn på lang tid å ivareta norsk sikkerhet, og om mulig styrke våre viktigste internasjonale relasjoner - særlig til demokratiske land og naboer, mener Høyres Michael Tetzschner.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Taliban har gjenopprettet sin kontroll over Afghanistan. Autoritære krefter har medvind flere steder i verden. Norges demokratiske institusjoner har opplevd massive dataangrep fra både Russland og Kina.

Det er viktigere enn på lang tid å ivareta norsk sikkerhet, og om mulig styrke våre viktigste internasjonale relasjoner - særlig til demokratiske land og naboer.

Et lite land som Norge tjener på en internasjonal rettsorden, og er avhengig av alliert bistand dersom kriser skulle oppstå.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Etter høstens valg kan alt dette stå på spill. Et historisk svakt og usikkert Arbeiderparti kan ikke lenger spille rollen som garantist for en stabil utenrikspolitikk. Samarbeidspartnerne partiet ønsker å finne flertall sammen med, slår på hver sin måte kiler i fundamentet for vår posisjon i verden.

SVs Audun Lysbakken har allerede trukket sine slutninger etter Talibans gjenerobring av kontrollen over Afghanistan. På NRK Politisk kvarter 16. august, mens evakueringen av vestlig personell ennå pågikk, mente han det var på tide med et «oppgjør» med norsk engasjementspolitikk.

SV, sammen med Rødt, har programfestet utmeldelse av NATO, og er imot bilateralt forsvarssamarbeid med USA. I en situasjon hvor man kan frykte for at jenter og unge kvinner skal stenges ute fra skoler og høyskoler, kvinnene tilsløres og tildeles mannlig verge for å vise seg offentlig, sharialovgivning og middelalderske straffemetoder gjeninnføres, er SVs prioritet alltid den samme:

Ned med USA, og bort med NATO.

Det er all grunn til å trekke lærdommer fra operasjonen i Afghanistan. Men at et land med svake institusjoner bør overlates til sine egne banditter, bør ikke være én av dem.

Les også: Kritikken hagler mot TV 2 etter kaos-debatt

De samme to partiene finner sammen med Senterpartiet i en linje mot alt som kommer fra Brüssel.

I særdeleshet blir dette uttrykt i motstand mot EØS-avtalen, som de tre partiene ønsker å si opp. Det er derimot helt umulig å få klarhet i hva de ønsker å erstatte en slik avtale med, eller hvordan de skal få til den umulige øvelsen med å reforhandle uten å si opp avtalen.

Det er derimot tydelig at en regjering som er avhengig av disse tre partienes deltagelse eller støtte, vil bidra til å undergrave EØS-avtalen dag for dag. SP vil så lenge EØS-avtalen består, være mot den med alle midler. De «setter gjerne lus i EØS-pelsen» for at den kan settes ut av kraft - reservasjon etter reservasjon.

Dette kan bli skjebnesvangert. EØS-avtalen ble i sin tid fremforhandlet med et langt mindre og svakere integrert EF (EU) enn i dag.

Les også: SV vil stressteste oljen

Hvordan Norge skal klarer å få såkalte «bedre» løsninger enn i dag, forblir et mysterium. Det blir ikke minst tydelig når man minnes hvilken prosess det langt større Storbritannia måtte gjennom for å oppnå sitt brexit.

De samme partiene har ved ulike sammenhenger tatt til orde for et kursskifte innen sikkerhetspolitikken. Vedum har antydet at Norge bør forbedre dialogen med Putin, i en tid hvor Russland beveger seg i en foruroligende retning.

Mens EU intensiverer sin innsats for cybersikkerhet og beskyttelse av kritisk infrastruktur og bedrifter, vil Senterpartiet trekke Norge ut av slikt samarbeid.

Les mer fra Norsk debatt her

Norge er et eksport-rettet land med en åpen økonomi som har gitt oss velstand og penger på bok.

Men vi er sårbare overfor proteksjonistiske ideer. Da bør de ikke bli en del av vår egen politikk.

Det internasjonale samarbeidet er en sammensatt og tidvis skjør konstruksjon. Samarbeid krever gjensidighet og må opprettholdes kontinuerlig gjennom aktivitet og god vilje, ikke veto og reservasjoner eller troen på at man kan velge og vrake mellom fordeler.

Med SV, SP - og for ikke å nevne Rødt - som en del av det rødgrønne hopehav, vil forholdet svekkes til de land som står oss nærmest, og som vi er avhengige av når det virkelig gjelder.