Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Norske sykehus er i ferd med å knekke sammen under presset fra korona. Det er budskapet vi har fått høre de siste ukene.
Det er særlig intensivkapasitet de handler om, og flere sykehus melder at de er i ferd med å slippe opp for plass. Dette er en svært alvorlig situasjon, og vil antakelig bestemme graden av restriksjoner som framover legges på vår frihet.
«Realiteten nå er at kapasiteten på intensiv er det avgjørende kriteriet for tiltak vi må fatte ute i samfunnet», sa statsminister Jonas Gahr Støre da han introduserte strengere tiltak forrige fredag.
Våre handlinger styres ikke så mye ut fra hvordan virkeligheten er, som hvordan vi oppfatter den. Det igjen styres i stor grad av hvordan vi får den beskrevet.
Det vil si at den som vinner kampen om narrativet - fortellingen om virkeligheten - i stor grad påvirker hvordan vi andre handler.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I de siste ukene har pandemifortellingen i stor grad vært styrt av sykehusledere som har fortalt oss at deres kapasitet er sprengt, og at det i stor grad skyldes korona.
Men hvor korrekt er egentlig den fortellingen?
Nylig kunne tidsskriftet Minerva fortelle at det tidlig i pandemien eksisterte kriseplaner for innleggelse av opptil 4500 pasienter samtidig på norske sykehus. Per nå er tallet under 300.
Og da ledelsen ved landets største sykehus, OUS først varslet om en intensivenhet i ferd med å knekke under presset, hadde avdelingen 26 pasienter med covid-19. 26 pasienter sprenger kapasiteten på Norges største sykehus?
Dette er helt i tråd med tall fra FHI som Aftenposten publiserte før helga. Der kom det fram at kun 14 prosent av alle pasienter som nå er innlagt på norske sykehus har korona. Ikke 80 eller 60 prosent, men 14 prosent.
Hovedtyngden av innlagt er enten svært unge barn med RS-virus (33 prosent), eller pasienter med luftveisinfeksjoner (52 prosent).
Aftenpostens tall viser også at langt flere var innlagt på sykehus under de store influensasesongene i 2017, 2018 og 2019. Uten at noen den den gang hevdet at kapasiteten var sprengt, eller foreslo at vi stengte ned samfunnet.
Les også: FHI i ny omikronrapport: Alvorlig situasjon – nødvendig med sterkere tiltak
Men folk dør jo nå, vil noen hevde. Men det gjorde de den gang også; i influensasesongen 2017-18 døde anslagsvis 1.400 nordmenn av influensa. Mye høyere enn dødstallene per nå altså.
Dette understreker nok en gang noe som stadig har forbauset meg gjennom denne pandemien: At vi behandler korona så annerledes enn alle andre farlige sykdommer; det vil si sykdommer som beviselig har tatt livet av flere.
Det var på mange måter forståelig i begynnelsen, da anslag over dødelighet varierte sterkt og vi ikke hadde vaksiner. Men det har fortsatt; etter vaksinene og etter at vi har lært oss mye mer om viruset.
Det kan på mange virke som om dette nye viruset har endret vårt forhold til risiko. Mens vi som samfunn ellers har vent oss til at mennesker dør, synes det å ha oppstått en nullvisjon for dødsfall fra covid, nærmest uansett hvor mye det vil koste å forhindre det.
På ett nivå er det forståelig. Jeg har selv mistet venner til covid, og det svir. Men jeg har før mistet både slekt og venner til helt andre sykdommer, og det svir minst like mye.
Mange av disse dødsfallene kunne antakelig også vært unngått, dersom vårt helsevesen hadde hatt større kapasitet. At korona har rettet ny oppmerksomhet mot underkapasitet er derfor bra, og det er åpenbart et behov for økt denne, særlig når det gjelder antall intensivsykepleiere.
Men dette er et arbeid som vil ta tid, og det går ikke fortere om vi igjen lukker ned samfunnet og kaster alle andre under bussen for å rette opp politikeres og helselederes underprioritering av kapasitet i årevis.
Vi skaper uansett ikke et samfunn der ingen dør, men risikerer å skape et samfunn der ingen har noen glede av å leve.