Det tok NRK to år, og hvem vet hvor mange millioner kroner å produsere NRK Brennpunkt-dokumentaren «Massasjesalongene», som ble publisert forrige uke.

En av kvinnene i dokumentaren forteller i etterkant av publiseringen at den på få minutter har ødelagt liv.

Fortvilelsen er hjerteskjærende hos kvinnene den handler om, og sprer seg også blant andre nordmenn med thailandsk bakgrunn, som nå kjenner seg mistenkeliggjort og stigmatisert.

Helt fram til kvelden før publisering, ba Kirkens Bymisjon NRK om å la være å sende dokumentaren, av hensyn til personvern og fordi belastningene ville bli for store for allerede sårbare personer.

Vi advarte om at livene kunne bli både farligere og vondere for kvinnene. Nå – en uke senere – ser vi allerede konsekvenser.

Foreløpig kan vi melde om hærverk ved en salong i Bergen, hets og utfrysing fra nærmiljøer, og ikke en eneste betalende kunde i salongene – midt i den dyreste vinteren på årevis.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi fastholder at NRK i realiteten ikke har anonymisert kvinnene: At de alle er identifiserbare, og nå lider av dette. I Dagbladet tirsdag forsvarer NRK hvorfor de anonymiserer kundene mer enn kvinnene. Forskjellsbehandlingen skyldes at identifisering ville innebære en stor belastning for mennene. At kvinnene nå er eksponert og ytterligere marginaliserte, er visst en omkostning som er verdt å betale, ifølge NRK.

NRK Brennpunkt fortsetter å insistere på at de har tatt gode nok etiske vurderinger før de publiserte dokumentaren. De avviser vår kritikk i sin helhet, selv om de nå får høre om direkte konsekvenser.

Vi har vært involvert fra et tidlig stadium i produksjonen av dokumentaren. Kirkens Bymisjon driver et oppsøkende arbeid rettet mot personer som selger seksuelle tjenester, og ofre for menneskehandel i de fire byene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Vi ble derfor kontaktet for å bidra til å øke forståelsen for kvinnenes situasjon, valgmuligheter og generelt utvide forståelsen av årsakssammenhenger. Dessverre ble kun et kort utdrag av opprinnelig intervju tatt med i dokumentaren.

Mulig bidro vi allerede da med for mange nyanser.

Les også: NRK Brennpunkt: Så ille at det gjør vondt å se på

Tidlig erfarte vi at NRK valgte en spekulativ og oppsøkende tilnærming. Metodisk har de i stor grad benyttet seg av skjult kamera og falsk identitet. Angivelig fordi de ikke fikk, eller ville fått tilgang til miljøet på andre måter.

Ingen ville visstnok fortelle sin historie, eller snakke om forholdene de lever under. Det er ikke vanskelig å forstå – når vi ser hvordan journalistene her har gått fram, hvordan kvinnene har blitt konfrontert med bilder og utklipp fra nettsider og kompromitterende spørsmål- uten først å etablere tillit og en trygghet i relasjonen.

Vi spør oss om dette ville være akseptert metode om man skulle drevet undersøkende journalistikk i en annen bransje.

Les også: Hva skjer med økonomien din hvis du blir syk?

Av vår erfaring vet vi at det tar tid å etablere tillit hos personer som lever så i skyggene av majoritetssamfunnets privilegier, og som er vant til mistenksomhet og mistillit. Vi bruker lang tid på å bygge den opp gjennom en åpen tilnærming hvor vi tar utgangspunkt i kvinnenes egne behov og ønsker for støtte, hjelp, veiledning, eller endring.

Hvordan ville svarene vært om de hadde begynt prosessen med å drikke te med kvinnene over noen uker, og spurt dem hvordan de hadde det? Hvilke historier ville de da kunnet få innsikt i? Denne tillitsbyggende prosessen har NRK valgt å hoppe over, på tross av at de har satt av betydelige midler til arbeidet, og til sammen har brukt to år på å levere resultatet.

Slik kunne NRK levert et stykke arbeid av vesentlig samfunnsmessig betydning. Det er faktisk derfor vi har dem.