Fjorårets ståhei rundt Sløseriombudsmannen og Sløserikommisjonen kaster lange skygger inn i kulturlivet.

Derfor kan saken bli en pekefinger rett inn i et betent øye når Kulturrådet i dag og i morgen skal fordele kunstøtte for 2023.

Det var Morten Traavik som satte opp kunst-prosjektet Sløserikommisjonen i kjølvannet av kontroversene rundt Sløseriombudsmannen, Are Søberg, i fjor sommer. Traavik var allerede da kontroversiell i enkelte kretser, blant annet for sine mange prosjekter i Nord-Korea.

Are Søberg hadde av flere kunstnere blitt beskyldt for å drive hets og sjikane av navngitte kunstnere, og da Ytringsfrihetskommisjonen inviterte ham til et såkalt Innspillsmøte, trakk ett av medlemme seg fra kommisjonen.

Noe som igjen førte til en føljetong av påstander om beføling av kjønnsorganer i dokø, støtteerklæringer fra kunstnerorganisasjoner, forfalskede «bevis» og påfølgende utmeldinger av Forfatterforeningen.

Rett og slett et lite jordskjelv, som ble vist fram i filmen Prosjekt sløseri på NRK tirsdag denne uka.

Og tilfeldigvis skal Kulturrådet akkurat torsdag og fredag denne uken ta stilling til en søknad fra blant andre Morten Traavik. Han har søkt om 4,5 millioner i årlig støtte i fem år til sitt kompani Traavik.info.

– Flere i miljøet tviholder på en ikke-dokumentert beskyldning om at jeg og «Sløserikommisjonen» har bidratt til å utløse trusler og hatmeldinger mot scenekunstnere, sier Traavik til Klassekampen i dag.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

I den forbindelse mener Traavik at minst tre av de ti medlemmene i utvalget er inhabile. Det gjelder blant andre leder Siri Broch Johansen, som ifølge Traavik har «ytret seg sterkt kritisk til at Traavik.info i det hele tatt skal få kulturrådsstøtte».

De to andre skal ha skrevet under på opprop mot Traavik, som på sin side flere ganger har utlyst dusør til dem som kan dokumentere at aktiviteten til Sløseriombudsmannen eller -kommisjonen virkelig har ført til trusler mot kunstnere.

Det særlig interessante er at Traaviks kritikk går igjen i flere diskusjoner om kameraderi og «takk for sist»-utdelinger fra Kulturrådet.

Her treffer for eksempel musiker og komponist Bent Patey spikeren på hodet, med en Facebook-post fra juli i år:

«Jeg søker tilskudd fra Kulturrådet til min installasjon BUKKEN OG HAVRESEKKEN. Håper fagutvalget kjenner seg igjen i nettopp mitt kunstverk, og bevilger meg en million kroner. I så fall vil jeg huske hvem som satt i fagutvalget, og kreditere dem neste gang jeg selv sitter i fagutvalget», skriver han.

Patey er ingen hvemsomhelst i norsk kulturliv. Han har over 40 plateinnspillinger bak seg, og har har selv sittet to år i Kulturrådets Fagutvalg for lyd og bilde.

Les også: Den merkelige debatten om promp og bæsj i kunsten

Forholdene er likedan i de andre fagutvalgene. Også der går kunstnere på omgang - og kommer i den situasjonen at de noen år gir støtte, andre år får de støtte.

Intensjonen er forståelig:

Målsettingen da ordningen ble opprettet, var at politikerne på Stortinget ihvertfall skulle ha «en armlengdes avstand» til hvem som fikk kunststøtte. Dette prinsippet er jo ikke noe å si på. Spørsmålet er selvsagt om det er bedre å sette bukken til havresekken.

Signaler tyder på at problemstillingen kan være den samme ute i norske kommuner og fylker:

Også her er kunstnerorganisasjonene tunge beslutningstakere over hvem som skal få offentlige utsmykningsoppdrag. Du kan kanskje gjette om det er lett å få oppdrag dersom du er kunstner - men ikke medlem i en av disse organisasjonene?

Traaviks klage til Kulturrådet viser at det kan være på høy tid at de ulike støtteordningene blir gjenstand for en gjennomgang. Traaviks klage kan fort vise seg å være bare toppen av isfjellet.

Jeg må ta med en presisering som ofte viser seg å være nødvendig:

Jeg er ikke blant motstanderne av at kunstnere skal få offentlig støtte.

Tvert om mener jeg at særlig vanskelig tilgjengelig eller kontroversiell kunst bør få mest. Det er disse som i størst grad trenger det, og det er i dette segmentet sannsynligheten er størst for at det virkelig kan dukke opp noe genialt.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Men samtidig er det en selvsagt rett for enhver å slå seg på låret, le høyt og gjøre narr av såkalt «uforståelig» kunst akkurat så mye de bare vil. Også om de kaller seg Sløseriombudsmannen og driver harselas på Facebook.

Det er prisen en kunstner må tåle å betale for å motta offentlig støtte. Og prisen for å leve i et demokrati.

Det har vist seg at mange kunstnere ikke forstår dette ganske enkle prinsippet. Da bør de heller ikke sitte i fagutvalg som bevilger penger til andre.