Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Summen av belastninger i livene til titusener av nordmenn begynner å bli veldig tung. Det krever politikernes fulle oppmerksomhet når de nå varsler enda en runde med koronatiltak på toppen av ekstreme strømpriser og usikkerhet for privatøkonomien.
Ja da. Jeg forstår den spektakulært dårlige timingen i denne kommentaren, bare timer før regjeringen vil stå med alvorstunge blikk og gode begrunnelser for sine nye, strengere koronatiltak, i kjølvannet av utbruddet av en langt mer smittsom koronavariant enn vi har vært vante med.
Men nettopp derfor er dette også ganske god timing, for om pandemien blir så langvarig og så kostbar som det nå kan se ut til, sier det seg selv at vi må greie å håndtere den med en anelse mer normalitet enn det vi har vent oss til nå. For denne måten å leve på er ikke normal, og det er det litt viktig at vi minner hverandre om mens vi sitter og trykker «refresh» på nettavisene for å finne ut når den kommende pressekonferansen skal være.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Det er ikke normalt å ikke vite hvordan arbeidslivet vårt, omgangen vår med familie og venner og tilgangen vår på sosiale fellesarenaer blir mange uker frem i tid - ei heller er det normalt at det er regjeringen som bestemmer det. Slikt er forbeholdt kriser. Men hva gjør vi når krisa varer i flere år?
Akkurat nå sitter titusenvis av mennesker og venter på regjeringens pressekonferanse, som i praksis avgjør om de har en jobb fra nå og på ubestemt tid fremover. Kultur- og serveringsnæringen er kanskje den bransjen som etter helsearbeiderne har vært rammet hardest i pandemien. Gang på gang har de fått signaler om bedre tider, for så å måtte stenge på kort varsel, og se enda mer av levebrødet forsvinne.
Mange er møkk lei. Det er ikke så vanskelig å forstå. For titusenvis i kulturbransjen og i servering og uteliv kommer denne usikkerheten og fortvilelsen på toppen av vanvittige strømpriser og utsikter til renteøkning.
Det er i stunder som dette vi må minne oss selv om at det sosiale limet i Norge ikke oppstår av seg selv. Samholdet og tilliten vi har til hverandre i Norge er tvert i mot et produkt av hvordan vi har innrettet samfunnet - at folk opplever at sikkerhetsnettet er reelt, og at alle som bidrar med det de kan, skal klare seg greit. Det er ingen absolutt selvfølge at folk fortsetter å slutte opp om verken politikere eller koronatiltak dersom de ikke opplever at de samme myndighetene tar vare på dem, og ser og hører dem.
Tiltakene trenger med andre ord legitimitet. Og for at tiltakene skal ha legitimitet hos alle som rammes, trengs minst tre ting:
For det første må den kanskje aller småligste av norske impulser, den evinnelige viljen til å skule stygt på naboen og henge ut folk som ikke er «gode nok», legges bort for godt. Ikke flere dusteoppslag med telelinse om tette folkemengder på Grünerløkka, uthenging av enkeltpersoner som må ha gjort noe dumt, latterliggjøring av julebord eller politisk mobilisering mot hyttefolk og andre «egoister». Før jul i fjor ble moralismen særdeles påtrengende i den norske offentligheten. La oss bare droppe det i år. Folk har ulike liv, selv om vi er i samme båt. Å ha rom for ulike liv er noe av hele poenget med å ha et fritt samfunn som vårt.
For det andre må myndighetene snart ha fått litt trening i å sørge for forutsigbarhet for de mest utsatte næringene. Folk jeg snakker med i kultur- og serveringsbransjen i dag aner ikke hva som kommer i kveld, og viktigere: De vet ikke hvilke kompensasjonsordninger som eventuelt vil gjøre seg gjeldende. Én fortalte meg at han umulig kan se for seg at mange av hans kolleger hadde orket å bli i næringen, dersom de i mars 2020 visste hvordan dette ville bli. Slikt må tas på alvor av politikerne. Vi risikerer både storstilt kompetansetap i viktige næringer, og at (ti)tusenvis av arbeidere blir desillusjonerte og mister troen på at samfunnet ser dem. Det er å håpe at innstrammingene i kveld umiddelbart følges opp med gode og forutsigbare svar for næringene som rammes.
Og for det tredje må mediene bidra til å legitimere myndighetenes smitteverntiltak på den måten vi vanligvis gjør i et demokrati: Ved å stille kritiske spørsmål og ikke alltid jage i den samme, forutsigbare, «hvorfor gjør dere ikke enda mer»-retningen. I dag publiserte NRK et oppslag om en Norstat-undersøkelse de hadde bestilt. I den oppgir 48 prosent av befolkningen at de mener tiltaksmengden i Norge er passe. Ti prosent mener tiltakene er for omfattende, mens 36 prosent mener det ikke gjøres nok.
Les også: Korona-kjøret: No e det på'an igjen
Vinklingen på NRKs forside i morges ble forutsigbart nok at «1 av 3 mener koronatiltakene er for slappe». Den kunne like gjerne vært at «Flertallet vil ikke ha strengere tiltak», men slike overskrifter har vært sjelden vare siden pandemien brøt ut. På alt for mange FHI- HOD- og regjeringspressekonferanser har øvelsen «kritiske spørsmål» først og fremst gått ut på å grille myndighetspersonene på hvorfor de ikke har gjort mer, tidligere. Det er påfallende at høyreopposisjonens fremste bidrag i disse debattene så langt har vært å bidra med akkurat det samme. En skulle for eksempel tro at et liberalkonservativt parti som Høyre så noen innvendinger mot stadig flere inngripende tiltak - men nei.
Dersom en viktig politisk beslutning skal ha sterk legitimitet i befolkningen må den testes og utfordres i offentligheten. Dette er en helt sentral del av demokratiske beslutningsprosesser, og utgjør helt banal innsikt i hva medienes rolle er. Om noe er det viktigere at mediene gjør denne jobben godt i krisetid. Men dekningen av både helsetoppene og de ansvarlige helsepolitikerne har tidvis grenset til det underdanige. Dette smitter også over på politikerne selv. Å se forrige helseminister Bent Høie forsøke å stoppe Fredrik Solvang fra å stille kritiske spørsmål i Debatten på NRK var en svært trist og selsom seeropplevelse.
Hvorfor er det slik? Hvorfor stilles ikke mange flere kritiske spørsmål jevnlig gjennom pandemien? Dersom det er (den fullt forståelige) frykten for å havne i bås med tullete konspirasjonsteoretikere og tussete vaksinemotstandere, må den frykten bare legges bort. Rommet for antivitenskapelig og farlig svada blir større, ikke mindre, dersom mediene ikke gjør jobben sin ordentlig.
For kveldens pressekonferanse har jeg et ønske: Å høre spørsmålene «trenger vi virkelig dette?», «hvorfor har vi omtrent samme intensivkapasitet i sykehusene i dag som i mars 2020?», «har dere vurdert hensiktsmessigheten i disse ingripende tiltakene nøye? Kan vi få se vurderingene?», «hvilke ordninger sikrer levebrødet til de som rammes hardest, og dersom de ikke er klare allerede, hvorfor ikke?», og kanskje viktigst: «Hva er planen deres på sikt? Skal vi fortsette å innrette livene våre fra pressekonferanse til pressekonferanse i møte med et virus som kan plage oss i årevis?».
De spørsmålene er det nemlig veldig mange som trenger å høre besvart. Det er det pressekonferanser er til for.