Gå til sidens hovedinnhold

OL 1936: Norges store fotball-seier over tyskerne

Da Norge satte inn det andre OL-målet mot Tyskland - ble Adolf Hitler øyevitne til en brølende norsk radiokommentator som begeistret bet i mikrofonen.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Det var 7. august 1936, Sommer-OL i Berlin og klokken 19.30 skulle nordmennene møte vertsnasjonen. 54 000 tilskuere hadde inntatt tribunene på Poststadion i Berlin-Moabit, da det gikk et brus gjennom publikum. Der Führer personlig var dukket opp.

Adolf kommer

Heller ikke de ansvarlige for fotballturneringen ante noe på forhånd, før et digert følge med Adolf Hitler i spissen kom rullende inn.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det norske landslaget hadde i den innledende runden vunnet 4-0 over Tyrkia, men ingen av de mange tyske sports-funksjonærene trodde på at en gjeng med bønder og fiskere fra det høye nord kunne ha noen sjanse mot det stortyske lokomotivet.

Ambassadøren

Adolf Hitler selv hadde aldri sett en fotballkamp, og skulle denne kvelden egentlig ha vært på roing og padling i Wannsee. Gauleiter Albert Foster greide i siste liten å få ham overtalt til å i stedet bli med på fotball.

Så - i mangel på en ærestribune - ble journalistene feid vekk fra sine plasser for å gjøre plass til stornazister som Rudolf Hess, Wilhelm Frick, Martin Bormann, Josef Goebbels, Hermann Göring, Bernhard Rust og Hans von Tschammer und Osten.

Den arme sendemann Arne Scheel - som ambassadørene den gangen ble kalt - trodde han skulle på en ganske vanlig fotballkamp, da den tyske føreren og hele hans entourage inntok stadion.

Plutselig befant den norske diplomaten seg side om side med Adolf Hitler personlig.

1-0

De tyske spillerne gikk rett i strupen på nordmennene. Ikke bare satt diktatoren deres på tribunen, men det var nødvendig å vinne for å kunne komme videre. Og tyskerne hadde på forhånd sverget på at de skulle sikre seg nettopp dette gullet.

Les også: OL for 85 år siden: Da Jesse Owens knuste Hitlers visjon om hvit overlegenhet

Jubelen blant de noen hundre fremmøtte nordmennene ville ingen ende ta da 26-åringen Magnar Nikolai Isaksen fra Kristiansund - etter sju minutter - banket inn det første målet for Norge.

Dagbladets Arne Skauen satt noen få meter unna og fikk se hvordan sendemann Scheel instinktivt ville klappe sammen hendene i begeistring, da han kastet et blikk på en rasende Hitler og frøs midt i bevegelsen.

Hitler gikk

Selv om tyskerne ble stadig mer desperate, ga ingen av deres mange angrep uttelling. Og da det sto igjen sju minutter, var Magnar Isaksen der igjen.

Med 2-0 var det ingen tvil om hvilken vei dette gikk.

Så i stedet for å bli tvunget til å måtte gratulere de norske seierherrene, reiste Hitler seg og forlot stadion. Tyske historikere er ikke sikre på om han hisset seg mest opp over tapet - eller at den norske målscoreren het Isaksen.

På vei ut skal han ha brukt seg over at en mann med et slikt navn, nødvendigvis måtte være jøde. (Hitler kan ikke ha visst at deler av den norske kystlinja er bebodd av mennesker med bibelske etternavn.)

Bet i mikrofonen

Men før han gikk, må Hitler ha fått med seg det vanvittige skuespillet som fant sted et par meter bak ham. Radioreporter og fotballekspert Peder Chr. Andersen begynte allerede etter det første målet å bite i mikrofonen, men ble stoppet av Arne Skouen som hindret sin opphissede kollega i å skade seg selv og/eller utstyret.

Men da det andre målet satt, kunne ingen lenger stoppe Peder Chr. Andersen, som brølte rett ut: «Aaaaaaaaahh, vi leder! Vi leder 2-0!»

Denne gangen sto Skouen klar for å holde fast i Andersen, slik at det ikke ble mer biting i elektriske innretninger. Men makan til tirader og utbrudd var aldri før blitt sendt direkte på norsk radio. (Så slik sett kan vi slå fast at en tradisjon ble startet denne dagen i Berlin.)

Gråt

Øyvind Steen Jensen forteller i sin bok om «Bronselaget» at de norske presse-utsendingene umiddelbart etter kampen sto foran garderoben og lot tårene få flyte. «Følelsene fikk fritt spillerom», som Jensen uttrykker det.

Her kan du lese flere kommentarer av Asbjørn Svarstad

Først etter kampen ble nordmennene i Berlin klar over hva slags oppstyr det direktesendte oppgjøret hadde utløst hjemme. I de norske byene sto gatene folketomme, og Peder Chr. Andersen var i løpet av et par timer blitt til rikskjendis. Et slikt massehysteri var noe nytt.

Men så var det sannelig også litt av en kjempe som fikk svinebank - og det mens hele verden så på.

Tok det som en lek

Kaptein Jørgen Juve mer enn antydet etterpå at Adolf Hitler og hans digre følge måtte ta mye av skylden for fadesen. De tyske spillerne var grepet av en forestilling om at de ikke KUNNE tape, når Føreren og hele partitoppen var til stede. Derfor ble de nervøse og gjorde stadig flere feil.

Nordmennene, derimot, «tok kampen som en lek og vant på det.»

Fikk sparken

Umiddelbart etter ydmykelsen startet den tyske jakten på den eller de skyldige.

Trener Otto Nerz fortalte senere om hvordan han opp mot kampen ble satt under stadig hardere press fra nazibyråkrater som hadde personlige krav og ønsker om hvordan laget skulle settes sammen. Han gikk med på å holde de mer rutinerte folkene sine på benken - for det å hamle opp med nordmennene, kunne de yngste spillerne ta seg av.

Bedre at de rutinerte spillerne sparte på kreftene sine til de virkelig viktige kampene.

Les flere meninger fra Norsk debatt

Innad i Fotballforbundet ble Otto Nerz skarpt kritisert for å - på forhånd - ha presset mannskapet til å trene altfor hardt. Spillerne var rett og slett utslitte, og landslagssjefen hadde skylden for at Tyskland røk ut av turneringen så tidlig under turneringen at det bare kunne karakteriseres som skamfullt.

Motstanderne hans brukte 2-0-tapet for alt det var verdt, og få måneder senere ble Otto Nerz skiftet ut.

Bronse

Tre dager senere tapte Norge 1-2 for Italia. Men i oppgjøret mot Polen om bronsemedaljene var det nordmennene som trakk det lengste strået - og vant med 3-2.

Bronsemedaljen fra 1936 er fortsatt det gjeveste som har skjedd i norsk fotballhistorie.

Men aller, aller gjevest var det selvsagt å ha ydmyket herrefolket og diktatoren.

Kommentarer til denne saken