Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Erik Valnes falt og så VM-gulldrømmen forsvinne i et slovensk hav av snø. Tusenvis av treningstimer endte opp i ingenting.
Håvard Solås Taugbøl falt også bort – med hjelp av en svenske.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Valnes var i sitt livs form, vant kvalifiseringen og imponerte i kvartfinalen. Taugbøl hadde en VM-bronse fra Oberstdorf 2021 å forsvare. Naturligvis helt utrøstelig. Det gikk bokstavelig talt til helvete for Valnes og Taugbøl.
Langrenn kan være et helvete.
Jeg har mang en gang tenkt og ønsket at snørr og tårer heller hadde endt med gull for de involverte. Men jeg vet også at taperne kan reise seg og slå kraftfullt tilbake.
Ikke alle. Men noen.
Som Pål Golberg som tok sin første individuelle mesterskapsmedalje ti år etter kollapsen i VM-lagsprinten i 2013.
I 2013 var han langt nede.
Etter sølvet i Planica-sprinten gråt Golberg av glede og smerte. Smerte over at hans formsterke romkompis Valnes ble utslått og mistet finalen.
Torbjörn Nordvall
Svensk langrennsjournalist.
Har tidligere vært pressesjef for det svenske skilandslaget i elleve år. Har vært personlig medierådgiver for Charlotte Kalla siden 2008, et samarbeid som fortsatt pågår.
Har opplevd totalt 33 sverigemesterskap (SM-veckor), fire vinter-OL og 10 ski-VM som aktiv, leder eller journalist.
Var presseansvarlig for Vasaloppet mellom 2001 og 2007.
Har bygget museum for Gunde Svan, og har skrevet boken «Medaljens bakside» med Marie Helene «Billan» Östlund, samt «Vasaloppet i fäders spår» sammen med forfatter Lars Nylin.
Ser seg selv som en skinerd, og vil gjennom bloggen skape debatt og diskusjon om hvor vår kjære langrennssport er på vei, denne sporten som gjennom århundrer har satt seg dypt inn i den svenske og norske folkesjelen
Det var fint å se Golberg vise følelser. Eliteidrett er mye følelser. Golberg er et levende bevis på en som ikke gir opp, som tror på seg selv og som venter på dagen da alt stemmer og marginene er på hans side. Stang inn – han gjorde det!
Nå er det 20 år siden jeg støttet Jörgen Brink fra målområdet etter VM-stafettdramaet i Val di Fiemme i 2003.
10 minutter før dette var han og Sverige på vei mot VM-gull. Men han fikk akutt hjerteflimmer og dundret inn i veggen. Hendelsen er skihistorie som få av de som var der og så det på TV glemmer. Denne hendelsen kommer til å følge Brink resten av hans levetid.
Norske Alsgaard og tyske Tichemann passerte Brink og kjempet om de to gjeveste medaljene. Norge vant.
Les også: En seier for Østberg allerede før start
Vi svenske var i sjokk.
Brink var groggy, men valgte å stille i mixed Zone og ta oksen ved hornene. På samme måte som Valnes gjorde. Det står det respekt av.
En hel skiverden lurte på hva som hadde skjedd med Brink. De fleste led og følte smerte sammen med Brink. På samme måte mange gjorde med Valnes og Taugbøl på torsdagens sprint. Så nære, men likevel så langt borte …
Om Valnes hadde holdt seg på beina kunne han ha vært dagens helt – i alle fall medaljør sammen med suverene Klæbo og Golberg.
Brink slo tilbake igjen. Noen dager senere sikret han bronsen på femmila – og endte senere opp som vinner av Vasaloppet tre ganger.
Det finnes ingen jeg har unnet mer fremgang enn akkurat Brink etter hans opprivende stafettopplevelse. Jo, kanskje Niclas Jonsson som møtte veggen på startetappen på hjemmebane i Falun for 30 år siden.
Jonsson søkte tilflukt i en hytte i Norrbottenfjellene og gjemte seg, men kom tilbake og tok OL-sølv på 50-kilometeren i Nagano i 1998 – kun slått av Bjørn Dæhlie.
Da gråt jeg.
Her kan du lese flere kommentarer fra Torbjörn Nordvall
Så Erik Valnes og Håvard Solås Taugbøl: Ta tak og fortsett!
Som Per Elofsson sa etter å ha møtt veggen i Salt Lake City-OL i 2002.
Jeg tipper både Valnes og Taugbøl kommer styrket ut av dette. Historien kan vise til mange lignende eksempler.
Og vi kommer til å juble og lide sammen med vinnere og tapere i Planica.
Langrenn berører på mange ulike måter.
/Torbjörn Nordvall