«Aldri før har vi hatt så mange motstandere på én gang!»

Ordene ble ytret av Viktor Orbán i hans seierstale etter det ungarske valget 3. april, der han med sitt parti, Fidesz, nok en gang kunne feire absolutt majoritet i parlamentet.

Grunnene til Orbáns suksess er sammensatte. En av hans viktigste strategier avsløres imidlertid av nevnte tale: Orbán finner alltid en motstander å krige mot, om han så må dikte den opp selv.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er i og for seg ikke rart at han savner en skikkelig fiende. Orbáns gjennombrudd kom i 1989, med en tordentale imot Sovjet-regimet. Motet det krever å stå opp i møtet med en kraftig overmakt er lett å like, især siden Orbán retorisk er på sitt beste når han kan innta Davids rolle mot Goliat.

Ungarn har ikke vært underkastet tilsvarende regimer siden den gang. Dette har imidlertid ikke stoppet Orbán i å rase på samme måte: I mangel på ekte fiender har han funnet opp sine egne – og gjerne kastet sårbare grupper under bussen i samme slengen.

Eksempel på dette finner vi i aller høyeste grad i forbindelse med årets valg. Parlamentsvalget var ikke det eneste ungarere gikk til valgurnene for 3. april. Landet hadde også en folkeavstemning om det Orbán kaller «barnevernslover», som i praksis er en pakke med anti-LGBTQ+-materiale som statsministeren ønsket på agendaen.

I sommer innførte nemlig Ungarns regjering en rekke lovendringer knyttet til kjønn og seksualitet. For det første knytter loven statsborgeres kjønn tettere opp mot «kjønn man er født med». I skoler er det kun personer «godkjent av staten» som kan lære barn om kjønn og seksualitet. I tillegg ble det gjort ulovlig å vise folk under 18 år reklame eller medieinnhold som «populariserer eller illustrerer homofili, avvik fra «fødselskjønnet» i selvidentifisering eller kjønnsskifte».

I samme lovpakke ble det også innført strengere avstraffelse av pedofile. Det er neppe tilfeldig. Når opposisjonen, EU eller sivile kritiserte de nye lovene, ignorerte Orbán og hans parti at det var diskrimineringen av LGBTQ+ som ble problematisert – og svarte med å anklage kritikere for å «være på lag med de pedofile».

Ikke bare er det en effektiv måte å avvæpne kritikere på - med stuntet får Orbán også svekket skeives status: Pedofili og for eksempel homofili blir stadig diskutert i samme åndedrag, grusomt nok.

Sammenblandingen av de to gjøres av statsministeren selv: I et radio-intervju 14. januar snakket Orbán om at det er «en stor, pågående, diskusjon om hvorvidt uvanlig seksuell oppførsel kan føre til pedofili». Akkurat i hvilke fagmiljøer disse store diskusjonene finner sted slapp han å utdype – han ytret seg som vanlig til den statlige radiokanalen, der han har til gode å bli stilt et kritisk spørsmål.

Holdninger til skeive er fra før dårlig i Ungarn. De nye reglene og retorikken rundt gjør det neppe bedre.

Etter at de nye reglene ble kritisert i utlandet, uttalte Orbán at «Brüssel» angrep Ungarn, og at de prøvde å presse landet til å endre loven. Han utlyste derfor folkeavstemning for å «forsvare» den allerede innførte loven. Det skulle stemmes om fire spørsmål, formulert på en måte som best mulig kunne dytte folk i retning av Orbáns svar om forbud mot illustrering av kjønnsskifte, homofili og informasjon i skolen angående kjønn og seksualitet.

Tidspunktet for folkeavstemningen ble det samme som for valget. Et hovedelement på agendaen inn mot valgurnene ble dermed Orbáns polemikk mot «LGBTQ+-lobbyen». Heller enn å snakke om for eksempel korrupsjonen-, rettstatligheten-, eller inflasjonen i Ungarn, kunne statsministeren legge ut om hvordan ungarske barn må forsvares imot vestens trusler.

Det er liten tvil om at utlysningen av folkeavstemningen kun var et steg i Orbáns maktspill. Orbán (og partiet) hadde allerede det nødvendige mandatet til å innføre lovene de selv mente var essensielle – noe han også hadde gjort.

Dette var imidlertid ikke første gang Orbán brukte en folkeavstemning til selvpromotering. I 2016, da flyktningsituasjonen var et definerende tema, utlyste han en folkeavstemning med tilhørende førende formulerte spørsmål angående behandlingen av «migranter». Folkeavstemningen endte med for få avgitte stemmer til å være gjeldende, noe Orbán ignorerte, og viste til den høye oppslutningen for «deres» svar blant de avgitte stemmene, for å så konkludere med en «viktig seier». Årets avstemning lignet veldig. Rent juridisk stod ingenting på spill.

Ler mer fra Norsk debatt her

Orbán fikk imidlertid kjørt massiv propaganda imot en svært utsatt gruppe over en lenger tid – og gjort de enda mindre populære i befolkningen enn de allerede var. Slik ble de et lett bytte. Stormen imot LGBTQ+ ble forøvrig i stor grad finansiert med skattepenger – i form av «offentlig informasjon» fra regjeringen.

Planen for å sikre deler av velgerne som ble nødvendige for valgseier i 2022 var altså slik:

1. Finne en gruppe (denne gangen LGBTQ+) som allerede er upopulær i Ungarn, eller som folk ikke vet noe særlig om.
2. Spre hat imot gruppen og deres forsvarere i alle propagandakanaler.
3. Late som at at valget er et «eksistensielt spørsmål» for nasjonen, der «landets motstander» er nevnte gruppe og deres forsvarere.
4. Vinne valget. Følgelig har man «kriget på side med folket».

Metoden er like ekkel som den er enkel.

I Ukraina er det ekte krig, noe som preger agendaen overalt. Lenge var det usikkert hvordan dette kom til å påvirke valget i Ungarn – hvorvidt Orbáns nære forhold til Putin kunne ødelegge for ham. Det gjorde det ikke. Orbán fant den samme løsningen som han alltid gjør: Etter at Ukrainas president kritiserte mangelen på våpen mottatt fra Ungarn, ble det ungarske regjeringspartiets standpunkt at Volodymyr Zelenskyj prøvde å påvirke det ungarske valget – fulgt opp med udokumenterte påstander om at han og den ungarske opposisjonen hadde forhandlet seg frem til dette. Slik ble også Zelenskyj en av de mange motstanderne Orbán pekte til i sin seierstale 3. april, i tillegg til venstresiden i både inn- og utland, Brüssel, George Soros og internasjonale medier.

Resultatet av folkeavstemningen angående LGBTQ+-lover ble for øvrig ugyldig, grunnet for få stemmer. Det er imidlertid neppe en stor trøst for det skeive miljøet i Ungarn. Regjeringen feirer resultatet som en seier, og peker til styrkeforholdene blant de som valgte å stemte. Og LGBTQ+-ere ble uansett offer for Orbáns maktspill – denne gangen var det deres tur til å bli kastet under bussen i søken etter popularitet.

EU og EØS-land får en stadig vanskeligere jobb med Orbán fremover. Statsministeren som åpenlyst forakter verdigrunnlaget i EU-traktatens artikkel 2 trenger utvilsomt sanksjoneres hardere enn før. Samtidig må både EU-politikere og internasjonal presse være forsiktige: Kritiserer de Orbán på en måte som kan framstilles som et angrep imot Ungarn, heller enn kun landets statsminister, risikerer de å gi ham inspirasjon til den neste fiktive motstanderen han kan gå til krig imot. I verste fall drar de også med seg et av landets utsatte grupper i «kampen».