Jeg har bodd i Norge i 33 år. Jeg har skrevet i riksaviser, gitt ut bøker, blogget til tusenvis av mennesker og hatt tre jobber frem til jeg ble 70 år og pensjonist. Men har jeg forandret menneskesynet til dem som har fordommer mot de som ikke er etnisk norske?

Jeg skal fortelle deg om en episode.

Julebordet

Jeg ble invitert på julebord hos en gammel kollega. Vi var åtte personer.

Vi fikk et glass alkoholfri gløgg og ble presentert for hverandre av den hyggelige vertinnen. Vi minglet og alle visste nå litt om hverandre.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så var det tid for middag og vi tok plass rundt middagsbordet. Første runde med lutefisk, tilbehør og drikke ble servert og vi snakket sammen om barn, barnebarn og om hvor vi bodde. Jeg fortalte at jeg bodde på St. Hanshaugen, men at jeg hadde tenkt på å flytte.

«Hvor skal du flytte?», spurte mannen ved siden av meg.

Jeg svarte, hvorpå mannen utbrøt: «Hvorfor flytter du ikke til Romsås?»

En annen gjest grep inn og forklarte at jeg er en religionskritiker og at det dermed ikke blir lett å bo på Romsås. Mannen ved siden av meg hevet stemmen og sa at jeg måtte svare for meg selv. Jeg forsøkte, i et rolig tempo, å forklare at jeg liker å bo i sentrum, før han hevet stemmen igjen og sa: «Du kan ikke snakke norsk, jeg forstår deg ikke. Du må lære deg norsk».

I ett sekund ble det helt stille, før noen sa at de forstod meg og at jeg snakket godt norsk. Noen foreslo at han kanskje trengte et høreapparat.

«Nei, hun kan ikke snakke norsk. Hun blir ikke korrigert. Jeg skal korrigere henne, hun må lære seg norsk», fortsatte han.

Jeg merket at det blir problematisk for meg å bli sittende, så jeg reiste meg fra bordet.

«Du har to problemer», sa jeg. «For det første trenger du et høreapparat. Men kanskje aller viktigst, du ønsker ikke å forstå meg».

Deretter beklaget jeg meg overfor de andre gjestene og sa farvel. Da jeg tok på meg jakken, beklaget også vertinnen seg for hvordan kvelden hadde utspilt seg. Jeg satte meg på bussen inn til Oslo.

En «pakkis»

På bussen var jeg trist. Jeg begynte å tenke på alle de årene min yngste sønn ble mobbet på skolen og banket fordi han var «pakkis». Han var bare ett år da vi kom til Norge. Han visste ingenting om Iran, vi var ikke en religiøs eller konservativ familie og han snakket akkurat som andre norske barn med Oslo-dialekt.

Men han var uansett en «pakkis». Jeg sa til meg selv at det bare var mobbing. Et barn kan bli mobbet for hva som helst, om det er briller, kroppsfasong eller andre ting som gjør at de skiller seg ut.

Jeg tenkte også tilbake på tiden da jeg var ferdig utdannet sykepleier og hvor mange søknader jeg fikk avslag på, uten noen begrunnelse.

Stillingen er besatt

Et distriktspsykiatrisk senter i Oslo var nyåpnet, og lyste ut 17 stillinger til psykiatriske sykepleiere. Jeg var akkurat ferdig med mitt vikariat på den intermediære posten, søkte og oppga to referanser fra A-hus. Etter en uke kom det svar: «Takk for søknaden, men alle stillinger er besatt».

Les også: – Vi bruker stemmene våre, men ingen hører oss

Uka etter avslaget, ringte min tidligere sjef. Hun lurte på hvor jeg jobbet nå. Jeg svarte at jeg hadde sendt ut søknader, men at jeg fremdeles ikke hadde fått noen jobbtilbud. Hun fortalte meg om det nyåpnede senteret, som hadde mange ledige stillinger, og jeg forklarte henne at jeg allerede søkt og fått avslag. Hun mente det fortsatt var tre stillinger ledig og oppfordret meg til å sende inn en ny søknad med henne som referanse.

Jeg sendte inn en ny søknad, tok vekk de tidligere referansene og skrev hennes navn i stedet. Noen dager senere ble jeg invitert til en «bli kjent-samtale». Vi snakket om barn, familie og jeg ble fast ansatt.

Alt gikk greit frem til 11. september 2001.

Søsteren til bin Laden

Datteren og barnebarna til sjefen bodde i New York, samme by som terrorangrepet fant sted. I sjefen min sine øyne følte jeg at jeg ble jeg forvandlet fra en ansatt til søsteren til Osama bin Laden.

Jeg så meg rundt etter en ny jobb.

Jeg søkte på en jobb som psykiatrisk sykepleier i en annen bydel i Oslo. To uker etter at søknadsfristen var over, ringte jeg på en tirsdag til daværende pleie- og omsorgssjef i bydelen og spurte om jobbsøknaden min. Hun svarte at jeg var eneste søker, og at jobben var min om jeg kunne møte til intervju påfølgende torsdag.

Glad og lykkelig møtte jeg på intervjuet. Men der fikk jeg en annen beskjed. Stillingen var besatt. Det hadde visst kommet en mer kvalifisert søker enn meg. Jeg svarte at søknadsfristen jo var gått ut for to-tre uker siden og at gjerne ville bli intervjuet. Jeg ville svare på alt hun lurte på og jeg undret meg over hvilke andre kvalifikasjoner den andre søkeren hadde.

Men nei, de trengte ikke et intervju. Jeg skulle få svar i løpet av neste uke. Dagen etter ble jeg oppringt. Stillingen var besatt. Jeg spurte om jeg kunne få en begrunnelse, men fikk beskjed om at jeg eventuelt kunne sende inn en klage.

Den andre søkeren var norsk. Det var ikke jeg.

Å være en fremmed

Jeg kom på mange vonde minner på den bussturen. Jeg tenkte på alt strevet i 33 år, for å være en god osloborger, på hvor mye jeg elsker Norge, den norske naturen og friheten. Men i noens øyne er jeg forsatt en fremmed. Akkurat som min sønn på barneskolen. Kanskje fordommene til den godt voksne mannen fra julebordet har blitt overført til hans barn og barnebarn?

Fordommer finnes i mange folk. Man tror at alle somaliere, alle pakistanere, alle etnisk norske, alle nordinger, alle homofile, alle blondiner, alle svensker er på en bestemt måte.

Vi har lært oss å sette folk i bås og vi ser ikke på folk som egne individer. Generaliseringer og fordommer har vært et kompass for mange. Det er mye lettere å ikke bli kjent med folk.

Les også: Folk må bare lære seg at transkvinner er kvinner og transmenn menn

I oppveksten danner vi vårt menneskesyn og vi utvikler fordommer. Den første gutten som tok lekebilen min og dyttet meg, den første jenta som kysset meg, den første naboen som kjeftet på meg eller var hyggelig mot meg, er situasjoner som bidrar til å forme oss. Opplevelsene blir deretter forsterket gjennom våre nettverk og media.

Men det er viktig å skille mellom fordommer og rasisme. Fordommer har ingenting med rase å gjøre og de finnes i folk, uansett etnisitet, religion, kjønn eller legning.

Rasisme derimot baserer seg på rase, på overlegenhet, på hat og er en målrettet ideologi. Men både fordommer og rasisme har et likhetstrekk, at begge går ut på at «jeg har rett» og at det ikke er rom for diskusjon. Det er lettere å kurere rasisme enn det er å kurere fordommer.

Vi må også skille mellom fordommer og kritikk. Fordi kritikk kommer med saklige argumenter, mens fordommer er preget av sjikane og løse, vulgære argumenter.

Livet er en enveiskjøring

Julebordet var en dårlig begynnelse på juletiden. Men, jeg har mange gode opplevelser også. Jeg fikk mange julekort, små håndlagede gaver, sjokolader og blomster på døra fra naboer og ukjente mennesker.

I snøværet, og med to kaffekopper i hånden, fikk jeg hjelp med å finne veien av den hyggelige afghanske jenta. Jeg fikk hjelp av den unge somaliske gutten med rastafletter på Narvesen i Nydalen, da jeg etter en fire kilometers tur ikke kunne finne et offentlig toalett. Han åpnet senteret i noen minutter for min skyld og var så hjelpsom og blid at han fikk meg til å le.

Les mer fra Norsk debatt

Jeg lar meg ikke bli krenket eller bærer nag av fordommer. Jeg tenker på de som smilte og som hjalp meg.

Min mor pleide å si at livet er en enveiskjøring og at det ikke er noen rundkjøringer eller avkjørsler. Veien er godt asfaltert noen steder, andre steder er det bare humper. Det kan bli for mye sol eller regn, men da bør man prøve å sette på god musikk i bilen eller se litt nærmere på naturen og omgivelsene rundt. Da blir det mye lettere å kjøre igjennom livets vei. I stedet for å grue seg til neste tunnel.

I det nye året ønsker jeg alle et riktig godt nyttår, med mindre fordommer mot hverandre og med flere smil til hverandre.