Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Halloweenfeiringen her i landet er av relativt ny dato. Høstskremmingen derimot, er en lang og stolt tradisjon, som kan føres helt tilbake til min egen barndom.
«Skal vi skremme noen?» sa vi straks høstmørket senket seg over byen. Da begynte vi å fable om hvilke skremmeaktiviteter vi skulle satse på dette året. Drømmen var å få til noe vi hadde sett på en Dracula-film.
Hva med å spenne et magert øk foran en gammel kjerre med en likkiste på, og så få det til å løpe vrinskende oppover Storgata? Folk kom til å besvime av skrekk. Hele byen kom til å gå i stå. Kameraten min kjente til noen som hadde en gammel vogn stående. Men så var det dette med hesten da. Og hva med likkista? Nei, vi fikk nok nøye oss med mindre ressurskrevende aktiviteter.
Som for eksempel denne: Snike oss inn på naboens hus og feste en knappenål i kittet rundt vindusruta. Binde en ulltråd på knappenålen, og så gni på tråden med et stykke harpiks, sånn at vindusruta begynte å vibrere og gi fra seg en skummel, hylende lyd inn i huset. Og når så naboen kom løpende, stå klar med hver vår lommelykt, lyse opp ansiktene våre nedenfra og rope «bø», eller komme med andre truende utsagn.
Hadde det bare ikke vært for at det var sånn foreldrene våre drev med da de var barn. I en verden med atomopprustning og Detektimen på TV hver fredagskveld måtte det nok hardere virkemidler til.
Hva med å finne fram de gamle hoggtennene i plast fra i fjor, kjøpt på postordre fra det velrenommerte tulle-tøysefirmaet «Skøyer´n» i Tønsberg, og så drive gatelangs og skremme kjerringer og småunger?
Les også: Blir vi hengt ut offentlig om sønnen min kler seg ut som Aladdin?
Men det var jo det vi hadde gjort i fjor, og det gikk ikke etter planen. På hoggtennenes etui var det riktignok et bilde av to voksne som løp forskremt bort ved synet av noen som liknet på Dracula. Men da vi selv prøvde oss, hadde folk rett og slett bare trukket på skuldrene. Noen hadde til og med bare ledd.
Ikke til å stole på
Nei, «Skøyer´n» drev med villedende markedsføring, det hadde vi erfart mer enn en gang. Ta nå for eksempel den berømmelige prompeputa, som skulle få de voksne til å rødme av skam når de satte seg på den. Hadde det noen gang skjedd når vi hadde brukt den?
Eller hva med røntgenbrillene som man kunne se gjennom klærne til jentene med. Vi hadde ikke engang greid å skremme jentene til å tro at vi kunne se gjennom klærne deres.
For ikke å snakke om den uendelighet av produkter, der offeret skullet bli redd for at skjørt eller benklær var blitt tilsølt av blekk, kaffe eller andre uhumskheter, men så kunne puste lettet ut når det så viste seg flekkene fordunstet som dugg for solen. Hadde det skjedd noen gang, annet enn i reklamen?
Og hva med alle de små sprengladningene som skulle smugles inn i de voksnes sigarer og sigaretter? Fungerte de noen gang som forventet? Ja, én gang, da broren min og jeg fikk tantes sigarett til smelle akkurat i det mamma skulle skjenke i kaffe. Men da var det ikke tante som ble skremt, det var mamma, som veltet kaffekjelen og måtte ha en ekstra nervetablett.
Les flere kommentarer fra Tommy Sørbø
Nei, det eneste skremmeproduktet man virkelig kunne stole på var kortstokken som ga elektrisk støt til den som trakk et kort ut av etuiet. Men det var en kostbar innvestering, og dessuten temmelig risikofylt for kortstokkens eier. Ryktene kunne fortelle om en gutt på skolen som hadde fått en lærer til å trekke et kort. Læreren hadde fått hjerteattak og gutten melding med hjem.
«Den Sorte Dame»
Nei, i år fikk vi nok satse på å skremme på vår egen måte.
«Den Sorte Dame», hvisket kameraten min.
«Den Sorte Dame», gjentok jeg.
I det siste var nemlig en mystisk sortkledd kvinne observert på kveldstid flere steder i byen. Hun sa ikke noe, bare vandret omkring med ansiktet halvveis skjult, og spredte så stor frykt, at det til og med hadde stått om henne i avisa. Oslo hadde Granatmannen. Porsgrunn hadde Den Sorte Dame.
Kameraten min trakk en nylonstrømpe over hodet slik at ansiktstrekkene hans ble halvveis hvisket ut. Så iførte han seg bestemorens side, sorte frakk, satte hatten hennes på hodet og skred lattermild, men langsomt nedover gata, mens jeg sto et stykke unna og fulgte med.
Det burde naturligvis ha vært en mørk og stormfull natt i Transylvania, men en skumringsfylt ettermiddag med Hydro-røyk i et villastrøk i slutten av oktober fikk holde. Og der dukket endelig det perfekte offer opp; en krokrygget gammel dame med stokk, som stavret seg oppover gata.
Men da offeret og kameraten min nærmet seg hverandre skjedde det noe merkelig. Kameraten min stoppet plutselig opp, bråsnudde og løp tilbake mens han ropte:
«Den Sorte Dame! Den Sorte Dame på ordentlig!»