En gammel mann går gjennom byen med en bærepose i hånden. Det er Frank Hansen som skal hjem til jul.

Men han må da fryse noe helt forferdelig, for det både snør og blåser, og han har ikke noe på hodet. Skjerf og hansker har han heller ikke. Og frakken, den ser nesten like gammel og slitt ut som mannen. Hadde han nå bare tatt seg bryet med å kneppe den. For nå feier vinden frakkeskjøtene ut til sidene, og får ham til å likne på en pjuskete kråke, der han stavrer seg fram i løssnøen på fortauet.

Men det mest bedrøvelig er føttene, Frank Hansen går barbent i et par sommerlige pensko.

Les også: Nesten like stakkarslig som skinnvest. Trodde jeg

Saken er nemlig den, at Frank Hansen ikke har vært ute på flere måneder. Men i dag morges kom han plutselig til å tenke på at det var julaften, og at det var lenge siden han hadde sett noe til moren sin. Han regnet litt på det. Siden han selv var gammel, måtte hun være eldre. Mye eldre. Så mye eldre, at dette kanskje ble den siste julen de fikk være sammen.

Frank Hansen så på klokken og fikk panikk. Vintertøyet hadde han ikke tid til å finne fram, skulle moren slippe å sitte alene på julaften, var det bare å komme seg av gårde. Hvis han nå bare greide å få opp utgangsdøren. Hadde den gått i vranglås?

Nei, der kom det en som låste seg inn, og rett etterpå kom det en som låste seg ut. Han spurte den ene etter den andre om hjelp, men de bare trakk på skuldrene og forsvant. Han var visst ikke alene om å ta dårlig tid før jul. Etter en stund dukket det heldigvis opp en ung mann som glemte å smekke igjen døren etter seg. Det ble Frank Hansens redning.

Eller skjebne.

For han hadde utvilsomt undervurdert været, det merket han allerede i dét han kom ut, og vinden tømte et helt lass med snø midt i fleisen på ham. Brillene ble som en duggete frontrute han så vidt kunne se ut gjennom. Men det var for sent snu nå. Han kunne ikke skuffe moren som satt hjemme og ventet.

Presang måtte han også få ordnet med, ellers kom hun til å bli fryktelig skuffet. Han så for seg morens slitne og gråtkvalte ansiktet fra julestria da han var liten, og han husket alle de gangene han og broren var redd hun kom til å dø, fordi de ikke hadde oppført seg som de skulle.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ute var det ikke mye som minnet om barndommens jul. Byen var nesten ikke til å kjenne igjen. Mange hus var revet, nye var bygget, og folkevrimmelen på fortauene, som moren hans alltid klaget på når det gikk mot jul, var erstattet av en lang kø med biler, lastebiler og busser som sneglet seg langsomt gjennom byens gater.

Han rakk å kjøpe en blomsterbukett før butikkene stengte. Men han var så kald og skjelven på hendene at han måtte få hjelp av damen i blomsterbutikken til å skrive en liten julehilsen til moren. Så subbet han av gårde på det ubrøytete fortauet i den retningen han mente barndomshjemmet lå.

Frank Hansen husker selve huset og bakken som leder opp til det, men snøværet, vinden og mørket gjør det vanskelig for ham å orientere seg. Dessuten virker bakkene både lenger og brattere enn før.

Da er det godt han ikke fryser på føttene lenger, det eneste han kjenner til dem nå er en prikkende nummenhet. Det samme gjelder for hendene, i stad var det som om noen stakk kniver i dem, nå kjenner han ikke lenger at han har dem.

Plutselig får han øye på huset.

Les også: Julen viser virkelig hvem som har mest og hvem som har minst

Der henger juleneket henger over postkassa, granbaret ligger på gulvmatta og julegardinene er på plass i vinduene. Men før han greier å karre seg opp trappa og få ringt på, segner han om i brøytekanten. En brøytekant som straks viser seg å være en stor og varm dyne han kan krype inn under, og ligge å følge med på at det som skjer der inne.

Han ser juletreet i vinduet, det moren har pyntet kvelden før, og som han pleide å snike seg ned tidlig julaften morgen for å titte på. Nå står det der med lysene tent, og glitrer og funkler som et helt univers med stjernetåker, galakser, soler og planeter inne i bestestuas blå tussmørke.

Han kjenner igjen juletrepynten: Remsene med norske flagg som har prydet et juletre gutta på skauen hadde under krigen. De nymoderne rosa julekulene som likner på flyvende tallerkener og raketter, som de har fått fra mammas tante i Amerika.

Engelen fra bestefars barndomshjem, som minnet ham om Turid i klassen. Den skumle julekurven mormor hadde flettet dagen før hun døde, og som han aldri turte ta på, fordi han trodde han kunne bli smittet av en mystisk sykdom, og den rare nissen som en fetter av ham har laget av piperensere og kreppapir, og som mamma alltid pleier å le av.

Men hvor er mamma? Han får ikke øye på henne noen steder.

Da husker han det. Hun har ikke ventet på ham. Hun er ikke lenger skuffet over at han er for sen, at han ikke ringer, at han ikke tenker på henne hele tiden, eller at han ikke synes nok synd på henne. Hun er ikke sint på ham lenger, for noe han ikke kan noe for. Hun er borte. Hun er død.

Nå har ikke Frank Hansen dårlig tid lenger. Han puster lettet ut og kjenner seg lykkelig. Nå vil han bare ligge her å sove litt etter dagens strabaser, før han drar hjem til seg selv og feirer jul.

Les også: Det er et trist Norge jeg nå feirer jul i

Politiet finner ham formiddagen etter. Frank Hansen har vært meldt savnet siden i går kveld. Siste sikre observasjon var da han sto ute i gangen på skjermet avdeling på sykehjemmet.

«Triste greier», mumler legen i det Frank Hansens jordiske levninger blir båret inn på patologen sammen med en bukett hvite roser.

«Ja», svarer politibetjenten. Hun viser ham kortet og tørker en tåre. «Han må jo ha vært helt eventyrlig glad i moren sin. Tenk om hun hadde visst det.»