Det nærmer seg Arbeiderpartiets landsmøte, og en gjennomgang av de noe diffuse uttalelsene til de forskjellige fylkeslagene kan gi et inntrykk av at Arbeiderpartiet er i ferd med å gå i mot vår tids viktigste sosialpolitiske reform - nemlig rusreformen.

Deler av Arbeiderpartiet ser ut til å ønske seg en reform der vi skiller på dem som er avhengige og dem som bruker rusmidler, uten å være avhengig.

De avhengige skal slippe straff, mens de ikke-avhengige fortsatt skal straffes.

Hvordan Arbeiderpartiet har tenkt at politiet skal klare å luke ut avhengige og ikke-avhengige reiser et stort spørsmålstegn. Spesielt med tanke på at det den siste tiden har kommet fram at politiet selv ikke klarer å følge lovverket de er satt til å forvalte.

Les også: Video av intim politiransakelse spres på sosiale medier - vekker kraftige reaksjoner

Ikke rusmidlene som skadet meg mest

Jeg er utdannet vernepleier og jobber i dag med familier, barn, ungdom og voksne. I tillegg til det er jeg tidligere rusavhengig og har brukt en stor del av livet mitt på mottakersiden av hjelpeapparatet.

Jeg har kjent på kroppen hvordan dagens ruspolitikk stigmatiserer, og hvordan holdningene til både politi, helsepersonell og samfunnet generelt fører til at «veien tilbake» blir ekstra lang å gå.

I ungdommen ble jeg ved flere anledninger arrestert for rusbruk, og jeg kan med hånden på hjertet si at måten politiet behandlet meg på, og stigmaet som fulgte med det at jeg ble «kriminalisert», skadet meg mer enn noen av rusmidlene jeg brukte.

Det var med andre ord ikke rusmidlene i seg selv som skadet meg mest, det var hvordan samfunnet rundt meg reagerte på at jeg brukte rusmidlene.

Møtt med pekefinger

Ungdomstiden handler om å finne ut av hvem man er, og det finner man ut av i samspill med andre.

Jeg ble møtt med pekefingre og moralisme, og fikk på den måten raskt bekreftet en identitet som narkoman og kriminell. Jeg ble skjøvet så langt ut av fellesskapet at veien tilbake ble altfor lang å gå, og jeg havnet dessverre på kjøret.

Jeg er overbevist om at hadde jeg blitt møtt annerledes, og fellesskapet heller hadde jobbet for å inkludere meg, hadde jeg sluppet å bruke så mange år som jeg har brukt på å komme meg tilbake på innsiden igjen.

Dette føles ekstra bittert når vi 20 år senere fortsatt ikke kan dokumentere at behandlingen jeg fikk hadde noen allmennpreventiv effekt.

Eksempelet som ble gjort av meg førte heller ikke til at noen lot vær å bruke.

Holdningsreform

Jeg hører mange si at vi ikke kan avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika uten å ruste opp hjelpeapparatet, at vi heller må ha en behandlingsreform.

Det de mange ikke ser er at rusreformen, som foreslått av regjeringen, er en avstigmatiseringsreform og en holdningsreform som vil ta stein fra byrden for dem som står i fare for å utvikle, eller dem som allerede har utviklet, et problem.

En avkriminalisering vil også gjøre det lettere for oss som jobber med dette å komme i posisjon til nysgjerrig ungdom. Kriminaliseringen av mennesker som bruker andre rusmidler enn de vi allerede har tillatt, fører til at disse menneskene må leve i skjul.

Vi skviser dem ut av samfunnet med straff, tvang og pekefingre. Vi skyver dem ut av fellesskapet og inn i avhengigheten. Og de som allerede har problemer får en enda lenger vei å gå, fordi resten av samfunnet ser på dem som umoralske lovbrytere, som igjen fører til at de etter hvert også ser på seg selv som det.

På vernepleierstudiet fikk vi en innføring i norsk psykiatrihistorie. Historiene jeg fikk et innblikk i fikk meg til å forstå at vi mennesker altfor fort tyr til enkle løsninger når utfordringene vi står overfor blir for komplekse.

I hjelpens navn

Historisk sett har disse løsningene en lei tendens til å skade dem de var ment å hjelpe. Lobotomi, årelating, elektrosjokk, kastrering, krampeterapi, tannfjerning og insulinsjokk er bare noen eksempler på grusomheter vi har utsatt mennesker for, i hjelpens navn.

Felles for metodene er at de hadde bred støtte i befolkningen og at behandlerne følte at behandlingen hjalp, uten at de på noen som helst måte kunne dokumentere dette gjennom forskning.

Norge var for eksempel, etter Danmark, fremst i verden på bruk av inngrepet lobotomi, som skulle hjelpe mennesker som strevde psykisk. Fra 1941 til 1974 lobotomerte vi 2500 mennesker. Én tredjedel av disse døde kort tid etter inngrepet - og over dobbelt så mange opplevde alvorlige komplikasjoner.

Historien viser oss med andre ord at det er svært viktig at de som sitter ved makten, og de som tilbyr sårbare mennesker hjelp, er kritisk til politikken som føres og hvilken hjelp vi tilbyr. Dette innebærer at vi må kvalitetssikre at politikken og hjelpen faktisk hjelper dem den er ment å hjelpe.

Dreper vi narkomane?

Uten sammenlikning for øvrig har vi også historien om hvordan homofili frem til 1972 ble straffet med tre års fengsel og tvungen psykiatrisk behandling, med mål om at de homofile skulle omvendes til heterofile.

I 1972 raste debatten om å avkriminalisere homofili. Motstanderne av avkriminaliseringen var redd for signaleffekten, og de var spesielt redd for at ungdommen lettere skulle gi etter for homofile impulser.

I 2001 publiserte Evy Frantzen ved universitetet i Bergen en studie med tittelen «Dreper vi de narkomane?» Utdrag fra teksten:

«Norge har en lang ruspolitisk tradisjon med å bruke straff i forhold til rus. Vi har i hele det forrige århundre straffet de mest elendige - og vi gjør det fortsatt.

Fra 1900 og fram til 1970 hadde vi tvangsarbeid for mennesker som stadig ble arrestert for alkoholbruk, - dette var lovfestet i den såkalte «Løsgjengerloven» (se Christie, 1960) ... I 1964 var det en øvre strafferamme på 2 år for narkotikaforbrytelser i Norge - allerede i 1984 var strafferammen økt til 21 år (Hauge, 1990).

I 1967 ble en ny paragraf i straffelovens kapittel om allmennfarlige forbrytelser innført. Denne §162 er det som i dag kalles proffparagrafen». Lovgiverne hadde forhåpninger om å ramme profesjonelle bakmenn, de som tjener store penger på innførsel og salg, og som selv ikke er avhengige.

Men vi finner svært få slike bakmenn i våre fengsler. Bødal og Fridhov (Bødal, i Waal&Middelthon, 1992) fant i sin studie at de færreste av 440 narkoselgere som ble dømt i 1980-88 var profesjonelle. De dømte hadde tvert i mot et bredt spekter av andre lovbrudd bak seg, og mange hadde lang rusmisbrukskarriere bak seg. I stor utstrekning er det stoffbrukerne selv myndighetene dømmer til mange og lange fengselsdommer ...

Stoffbrukere utsettes for razzia både på åpen gate og hjemme hos seg selv - det er en del av hverdagen - vi tenker jo alle at slik er det jo - slik må det bare være ...”Frantzen konkluderer studien sin: “Til dagens spørsmål : Dreper vi de narkomane? Er svaret gitt: Ja, vi gjør - så godt vi kan».

Teksten hennes er dessverre like relevant i dag som den var for 20 år siden. Det er lite som har endret seg.

Moralismen og følelsen av at det er rett å gjøre som vi gjør sitter sementert i mange av oss. Bakmennene skal tas på bekostning av brukerne. Og mennesker som bruker stoffer som beviselig har en lavere risikoprofil enn vår alles kjære alkohol skal møte straff, tvang og fordømmelse.

Dette til tross for at vi ikke etter 50 år med denne politikken kan bevise at den har noen som helst preventiv effekt, verken for dem som bruker eller for dem som lurer på om de skal bruke for første gang.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

På bekostning av de sårbare

Det kan dessverre se ut som om vi denne gangen også er i ferd med å velge en politikk som går i mot fakta og forskning, nok en gang på bekostning av dem som trenger oss.

Stikk i strid med: Verdens Helseorganisasjon, Global Commission on Drug Policy, The Lancet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs toppledergruppe, FN-kontoret for narkotika, Riksadvokaten, Psykologforeningen, Fellesorganisasjonen, Sykepleierforbundet, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, Fagrådet - rusfeltets hovedorganisasjon, Forandringsfabrikken og brukerorganisasjoners anbefalinger.

Jeg for min del føler meg ganske sikker på at vi om 50 år kommer til å se tilbake på hvordan vi i dag behandler rusbrukere med like stor forbauselse som vi i dag ser tilbake på hvordan vi har behandlet psykisk syke opp igjennom.

Det politiske spillet har falt seg sånn at vår tids viktigste sosialpolitiske reform står og faller på Arbeiderpartiet, partiet som er for å utjevne sosial ulikhet og partiet som vil ha et sterkere fellesskap.

Spørsmålet nå er hvilken side av denne historien Arbeiderpartiet ønsker å stå på?