(Nordnorsk debatt)

Parallelt med at Stortinget i 2017 vedtok å slå sammen fylkeskommunene i Troms og Finnmark, ble det også besluttet at det det samme skulle gjelde den daværende fylkesmannen (statsforvalter fra 1. januar 2021).

Statsforvalteren er statens representant i hvert enkelt fylke med ansvar for at Stortinget og regjeringens vedtak og vilje settes i verk rundt omkring i landet.

I nord har det det vært forbløffende stille rundt denne sammenslåingen. I allefall sammenliknet med orkankastene rundt fylkeskommunen. Statsforvalter Elisabeth Aspaker har gjort en imponerende jobb med å bevare husfreden. Finnmarkingene har gresset rundt statsforvalteren som de mest fredfulle lam.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Alt dette har en nokså enkel forklaring; hovedsetet for Aspaker og hennes 250 ansatte ligger i Vadsø, det er til og med slått fast i en kongelig resolusjon av 16. juni 2017. Det er i seg selv et fredsbevarende tiltak. Ikke nok med det, i den samme resolusjonen blir det garantert for at antall ansatte ved hovedsetet i Vadsø aldri noensinne skal være lavere enn denne sommerdagen i 2017.

Ingen bør være i tvil om at den sterke Ap-ordføreren i Vadsø, Wenche Pedersen, vokter over de statsansatte i kommunen med kuleramme i vinduskarmen mot Varangerfjorden. I tillegg har Vadsø sikret seg ganske effektiv mot den nedstyringen av årsverk som også statens lytteposter må gjennom. Men hva med de fire andre kontorstedene Statsforvalteren i Troms og Finnmark har?

Se, det sier den kongelige resolusjonen ingenting om. Og det har man sikkert merket seg i Tromsø, Målselv, Karasjok og Kautokeino.

For å gjøre en lang historie kort: Statsforvalteren i Troms og Finnmark kommer sannsynligvis til å få et kort liv. Litt lengre enn selve fylkeskommunen, som blir oppløst fra 1. januar 2024.

Men sjansen for at ordførerne i Tjeldsund, Harstad og Senja vil akseptere å bli fjernstyrt av en statsforvalter i Vadsø etter at regionreformen har gått ned med mann og mus, er uhyre liten. De vil ønske å ta hurtigbåten til Tromsø, ikke flyet til Vadsø. Og det kommer de til å si fra om.

Les også: Det er ikke på grunn av det grønne skiftet at vi har høye strømpriser

Muligheten for at statsforvalteren for Troms og Finnmark har livets rett over tid, er så liten at jeg knapt ville veddet en kasse småsei på det. Også her vil det ende opp med krav om reversering. Trolig vil det nokså raskt bli et tema på ordførernes toppmøter i Kommunens Sentralforbund (KS). Og basert på den logikken Senterpartiets kommunalminister Gram legger til grunn, om at man skal lytte til den lokale folkeviljen, har han ikke noe annet valg enn å innfri ønsket.

Det hele er selvfølgelig mulig å anse som en uanstendig ødsling med offentlige penger. Men Støre-regjeringen høster som man sår. Forskjellen er bare at kravene om oppløsning denne gang i hovedsak vil komme fra kommunene i Troms, og ikke fra Finnmark. Og det vil skje før Stortingsvalget i 2025.

Det medfører at Statsforvalteren i Troms igjen vil bli tilbakeført til sitt gamle hovedsete i Tromsø. Hva med Finnmark?

Les mer fra Norsk debatt

Det er naturlig å peke på Vadsø, men her må kortene deles ut på nytt. Hvordan stiller Alta seg? Den suverent største byen og kommunen i Finnmark, vil sikkert ha et ord med i laget.

Det er ikke nødvendigvis noen automatikk i at både fylkeskommunen og statsforvalteren skal ledes fra samme sted i et fylke der det befolkningsmessige tyngdepunktet har flyttet seg i raskt tempo de siste årene.

Kanskje kan redningen for ordføreren i Vadsø nok en gang komme fra Oslo, i en ny kongelig resolusjon.