Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
SV har brutt regjeringssonderingene - og dermed blir det mindretallsregjering med Støre og Vedum.
Denne regjeringen vil måtte kjøre slalåm fra sak til sak i Stortinget for å få flertall.
Bruddet kom ikke uventet
Onsdag denne uken brøt SV regjeringssonderingene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Dette var ikke veldig overaskende. Avstanden er stor i viktige saker, særlig i oljepolitikken. Også innen skatt, samferdsel og klimapolitikk generelt er det store avstander.
Senterpartiet har også over lang tid vært tydelige på at partiet ikke ønsker å gå i regjering med SV. Erfaringene med den forrige rødgrønne regjeringen fra 2005-13 var ikke bare gode for partiet.
Med SV ute av regjeringssamtalene blir det etter alt å dømme et mindretalls topartiregjering av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Dette er akkurat det Senterpartiet har ønsket seg.
Les også: Støre forsnakker seg - så trekker han uttalelsen
Hele 10 forskjellige flertallsmuligheter
Hvordan er så mulighetene for en Støre/Vedum-regjering til å danne flertall i Stortinget?
De mulighetene er særdeles gode. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har til sammen 76 representanter. For å danne flertall kreves det 85.
Den kommende regjeringen kan dermed danne flertall med SV, Høyre eller Fremskrittspartiet hver for seg. SV er nok den foretrukne samarbeidspartneren i mange saker, men i viktige saker som oljepolitikk og samferdsel kan samarbeid mot borgerlig side være mer aktuelt.
Det er altså tre muligheter for den kommende regjeringen for å danne flertall med ett annet parti.
Skulle ikke det gå, kan Støre og Vedum gå til Venstre eller Rødt - pluss ett av de andre småpartiene.
Det gir ytterligere syv muligheter for å danne flertall i Stortinget, der ett av småpartiene får vippeposisjon.
Her kan du lese flere innlegg av Kjell-Magne Rystad
Det kan gi småpartiene innflytelse i enkeltsaker. Til og med lille Pasientfokus, med sin ene representant, kan komme i den viktige vippeposisjonen.
Kanskje blir det sykehus i Alta likevel.
De ti flertallsmulighetene for den kommende Ap-Sp regjeringen er som følger:
Alternativ | Partier til flertall | Representanter | Sum |
1 | Ap+Sp+H | 48+28+36 | 112 |
2 | Ap+Sp+FrP | 48+28+21 | 97 |
3 | Ap+Sp+SV | 48+28+13 | 89 |
4 | Ap+Sp+V+R | 48+28+8+8 | 92 |
5 | Ap+Sp+V+KrF | 48+28+8+3 | 87 |
6 | Ap+Sp+V+MDG | 48+28+8+3 | 87 |
7 | Ap+Sp+V+PF | 48+28+8+1 | 85 |
8 | Ap+Sp+R+KrF | 48+28+8+3 | 87 |
9 | Ap+Sp+R+MDG | 48+28+8+3 | 87 |
10 | Ap+Sp+R+PF | 48+28+8+1 | 85 |
Maktesløse raddiser
Med SVs exit fra samtalene forsvant også partiets muligheter til makt.
Realiteten var selvsagt at SV var det minste partiet av de tre sonderingspartnerne, og ville uansett endt opp med minst gjennomslag.
Kamelene som måtte slukes ble for store for Audun Lysbakken.
Les også: Støres deadline: - Nå har vi satt ordentlig fart på prosessen med Sp
Dermed er SV i skyggen. De radikale partiene SV, Rødt og MDG gikk alle frem ved valget, men havner likevel i en opposisjonstilværelse med begrenset innflytelse.
Noen samarbeidsavtale med regjeringen, slik Venstre og KrF hadde med Høyre/FrP regjeringen fra 2013 til 2018, kommer ikke SV til å få.
SV blir kanskje et foretrukket samarbeidsparti i mange sammenhenger, men ikke mer enn det.
Den kommende regjeringens flertallsmuligheter er som vi har sett mange.
Reaksjonene på at SV forlot samtalene bærer preg av skuffelse og avmakt hos de radikale. MDG innbød raskt de andre småpartiene til å danne en «grønn blokk».
Rasmus Hansson, som frontet «grønn blokk»-invitasjonen, er kanskje håpefull, men særlig realisme i dette er det ikke.
En slik «blokk» vil uansett ha liten innflytelse på Stortinget. Det er også svært vanskelig å se at så forskjellige partier som Rødt og Venstre skal knytte seg særlig tett til hverandre.
Sikkert surt for disse småpartiene, men virkeligheten er at både de røde og grønne raddisene nå er satt på gangen.
På med slalåmskiene
Virkeligheten for den kommende Ap/Sp-regjeringen er at den vil måtte søke flertall i Stortinget på ulikt vis fra sak til sak.
Selv om SV var, og er, foretrukket samarbeidspartner i alle fall for Arbeiderpartiet, er det umulig for SV å bli noen fast samarbeidspartner. Til det er sakene det ble brudd på, og avstanden mellom partiene, for stor.
Likevel kommer nok Støre til å ringe Lysbakken først når noe skal loses gjennom i Stortinget. Men den telefonen kommer først og fremst til å være et pliktløp i de sakene der flertall med SV ikke er realistisk. Deretter kommer neste telefon til å gå til Guri Melby, Erna Solberg - og i mer sjeldne tilfeller til Sylvi Listhaug eller Bjørnar Moxnes.
Dette er det som kalles å kjøre slalåm i Stortinget, noe opposisjonen på venstresiden selvsagt ikke liker, fordi det fratar dem makt.
Men slik må det altså bli for at den kommende regjeringen skal få mest gjennomslag for sin politikk. Dette er heller ikke noe nytt.
Alle Arbeiderparti-regjeringene mellom 1986 og 2000 styrte på den måten. Det fungerte godt og gav stabil styring.
Støre og Vedum har nok allerede tatt frem slalåmskiene.