Julen nærmer seg. I denne tiden skal det være både lys og varme, men det er det stadig flere som ikke har her i verdens rikeste land. Hvorfor er det slik?

Vinteren er kald og strømprisene er rekordhøye. Prisstigningen på mat og andre nødvendighetsvarer er den høyeste på mange tiår. Samtidig reguleres både trygder og ulike stønader mindre enn prisstigningen.

De som trenger det mest får mindre å rutte med.

Fattigdommen øker her i vårt rike land.

Julens budskap

Julens budskap finnes i mange varianter. Det handler om godhet, trygghet, omtanke og varme. I bunn og grunn dreier dette seg om verdier.

«I vår kulturkrets er julen tid for å ta frem og å understreke de kristne verdier om å respektere våre medmennesker, være snille mot hverandre og å tenke på andres behov, ikke utelukkende på vårt eget ve og vel», har tidsskriftet for Den norske legeforening skrevet. Dette er gode ord, men det er i handling vi skiller det gode fra det onde.

Det er tydelig hvem som ikke følger julens budskap om å gi, være snill og tenke på andre fremfor seg selv. Og blant dem finner vi ofte dem med mest makt.

Les også: Det er et trist Norge jeg nå feirer jul i

Enorme overskudd

Ingen kan leve av bare omtanke og fine ord. Uten varme i ovnen og mat på bordet er det ingen hjelp.

Det bringer meg over til hvem som forvalter de harde verdiene. I Norge er det i veldig stor grad staten. Det er staten som har både makten og midlene.

Midler har staten dette året fått stadig mer av. De bokstavelig talt fosser inn i statskassen i form av enorme kraftinntekter. Inntektene fra olje og gass er enda høyere.

Statens overskudd fra petroleumsvirksomheten i 2022 er anslått til 1.315 milliarder kroner. Det er nesten like stort som statsbudsjettet og utgjør hele 240.000 kroner per innbygger i Norge. Til neste år er statens olje- og gassinntekter ventet å øke ytterligere til 1.384 milliarder, eller rundt 253.000 kroner per innbygger.

Til sammenligning er minste pensjonsnivå 173.000 kroner i året for dem som får minst. I år ble pensjonene økt med 4,77 prosent, prisstigningen er nå 6,5 prosent siste år.

Milliardene flommer inn i statskassen i et vanvittig tempo, men de som har minst får altså stadig mindre å rutte med.

Julens budskap blottstiller den mektige staten som kald og omsorgsløs. Regjeringen og representantene på Stortinget er de fremste ansvarlige for dette.

De rike jages

Samtidig som staten flommer over av penger, så økes skattene for næringslivet og norske eiere slik at de i praksis jages ut av landet. Pengene tar de med seg. Fremtidig skatt fra dem kan staten se langt etter.

Bedriftene kommer også til å forsvinne når eierne forsvinner. Da forsvinner også arbeidsplassene.

Les også: I praksis tilrettelegges det for at Norge skal bli fattigere

Samtidig som de ødelegger det de kan for næringslivet, snakker politikerne om hva vi skal leve av etter oljen. I den tro at dette kan planlegges, har næringsministeren tenkt å dele ut 60 milliarder kroner i såkalt risikoavlastning.

Men hvem tør satse i Norge nå, bortsett fra staten? Lykkes man i næringslivet så jages man altså ut av landet. Mange, deriblant Kjell Inge Røkke, har allerede flyttet.

Det hjelper ikke de fattige, tvert imot. Når næringslivet ødelegges av skatter og en uforutsigbar stat, så blir kaken mindre. Når de rike rømmer blir det kanskje mer «likhet», men de fattige blir flere.

Hva sparer vi egentlig til?

Mens Norge drukner i milliarder av kroner, skrikes det «stramt budsjett» fra Vedum i Finansdepartementet og Støre fra statsministerkontoret. Det betyr i deres verden å vokse statens utgifter med i overkant av elleve prosent.

Å drifte AS Norge koster tre ganger Finland uten at ytelsene er nevneverdig bedre. Hva med å kutte litt i offentlige utgifter?

Politikerne på Stortinget trenger neppe å bekymre seg for at prisene stiger mer enn pensjonene. De har en gullkantet pensjonsordning andre bare kan drømme om.

Da er det kanskje ikke så vanskelig å være litt gjerrig overfor andre heller. Det er lett å si bruk litt mindre, når du selv har mye.

Men hvorfor? Hva er det vi sparer til?

Staten har 12.500 milliarder i Oljefondet og i tillegg til noen tusen milliarder i finansielle aktiva. Staten går i tillegg over 1000 milliarder i overskudd i år og neste år. Vi eier allerede to prosent av verdens børser – hva mer kan man ønske seg?

Er det ulønnsomme batterifabrikker, hydrogenproduksjon eller er det kanskje et høyt usikkert havvindprosjekt?

Les også: La oss være ærlige: Verken Høyre eller Arbeiderpartiet gjør noe med strømprisene

Staten har hittil vist seg som en dårlig eier. Hva har man fått i avkastning av Innovasjon Norge, Nysnø og lignende prosjekter? Eller er det trangen til å strø symbolpenger rundt seg når politikerne reiser rundt i verden?

Det som uansett er hevet over enhver tvil er at politikerne strammer inn på det folk trenger, som for eksempel trygdeytelser og dagpenger, mens symbolprosjekter som politikerne kan sole seg i får nærmest ubegrenset med penger.

Regjeringen har et stort potensial for å hjelpe vanlige folk, men symbolpolitikk er visst viktigst.

Det virker som om regjeringen har en redsel for at alt skal gå av skaftet dersom de som allerede har lite og stadig sliter mer, opprettholder kjøpekraften sin. En kjøpekraft som er ødelagt av strømpriser, matpriser og alt annet som stiger kraftig.

Les også: Viskelær til jul?

Økonomer står i kø for å fortelle at det blir nedgangstider neste år. Det betyr økt arbeidsledighet og mindre å rutte med for mange. Mindre trygghet, mindre mat på bordet og kaldere i huset.

Regjeringens redsel for at prisene og rentene stiger mer dersom staten bruker mer penger, har økonomer avvist som en bløff. Likevel fortsetter de ansvarlige politikerne å skyve de fattige foran seg.

Det hele er uverdig. Og quick fixen ligger opp i dagen – fjern skatt på de første 250-300.000 kronene i inntekt.

Lite varme på Stortinget

På Stortinget er det godt å sitte. Stortingslønnen har bikket millionen, og stortingspensjonen er som sagt noe andre bare kan drømme om. Den burde jo være gjenstand for formuesbeskatning på linje med alle andre aktiva klasser – men det er en annen sak.

Politikerne har fått det for seg at rikdom skal utryddes. De lar fattigdommen øke, men beriker seg selv. Det virker som de har glemt at færre rike gir flere fattige – og omvendt.

De kan ikke engang oppjustere trygdene like mye som prisstigningen.

På Stortinget er det nok varme i ovnen, men ellers er det lite varme å oppdrive.