Vi liker å si at vi lever i verdens best land, men realiteten er at mange mennesker i Norge opplever å bli diskriminert på bakgrunn av hvem de er, hvem de elsker eller hvordan de ser ut.

En av de mest betente diskusjonene om dagen handler om transpersoner. BUFDIRs levekårsundersøkelse (2021) viste at transpersoner spesielt har markant dårligere levekår enn resten av befolkningen.

Som respons la regjeringen februar 2023 frem en handlingsplan for kjønns og seksualitetsmangfold for å øke livskvalitet, sikre rettigheter og skape større aksept for kjønns – og seksualitetsmangfold.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Handlingsplaner er flott, men om vi ikke anerkjenner de underliggende fordommene som ligger til grunn og som gjennomsyrer samfunnet vårt – kommer vi ingen vei.

Det mest alvorlige eksempelet på dette er at transpersoner i dag ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester på lik linje med resten av befolkningen. Dette kommer bare i tillegg til den hets og ekskludering de opplever i hverdagen.

Om vi ønsker å skape et godt og inkluderende samfunn som ivaretar sine medmennesker, er dette en utfordring vi må ta på alvor.

Utestengt fra rettighetsaktivisme

At Ola Hvermannsen synes trans er vanskelig overrasker dessverre ikke. Det er noe ukjent og det kan derfor være skummelt.

Det er for øvrig fascinerende at det også er vanskelig å inkludere innenfor flere grupper av rettighetsaktivisme som selv har opplevd mye utenforskap og diskriminering – som i kvinnekampen og innen den skeive bevegelsen.

Les også: Velkommen til det polariserte idiot-samfunnet

Jeg ble oppmerksom på at transpersoner ikke er velkomne i kvinnekampen etter at jeg deltok i det alternative kvinnetoget i 2022. Når jeg nå forstår at dette også er et hett og splittende tema innenfor den skeive bevegelsen, kan det være interessant å identifisere fellesnevneren.

Utenforskap skaper mer utenforskap

Vi mennesker har et utrolig potensial for å skape gode liv for oss selv og handle i fellesskapets beste. Men om vi over tid opplever å få våre grunnleggende behov tråkket på, blir vi ikke til den beste versjonen av oss selv. Som en plante uten lys forsvinner fargen i bladene og vår evne til å produsere oksygen til omgivelsene reduseres.

Les også: Arbeidsgiveren din kommer nok ikke til å få bekymringsmelding om deg, Elin Ørjasæter

Det er forståelig at mennesker som har kjent på mye diskriminering muligens er for slitne, traumatiserte eller opptatt av egen kamp til å se at andre grupper også kjemper for det samme. Kanskje er det en forståelse av at hvis flere inkluderes, blir kruttet svakere.

Det kan også være vanskelig å innrømme som rettighetsaktivist at man faktisk selv kan ha fordommer og handle ekskludere ovenfor andre mennesker.

Dette er nok et bevis på at utenforskap bare skaper mer utenforskap.

Splittelse gjør kampen svakere

På det personlige plan er det forståelig å ville prioritere det som er kjent og nært fremfor foran folk eller ting man ikke kjenner. De fleste ville i en brann prioritert å berge familien og det er lettere å stille opp for en venn i pengetrøbbel enn å gi til en tigger på gata.

På samfunnsnivå derimot – og spesielt i et velferdssamfunn, er det et fullstendig galt premiss å se på kampen for likeverd som et nullsumspill, der det å ekskludere en gruppe automatisk vil skape bedre premiss for resten. Det er ikke tilfelle.

Splittelse og indre konflikt gjør tvert imot kampen svakere, ikke sterkere. Det gjelder både de individuelle kampene, og vår felles kamp for et samfunn med bedre livsvilkår for alle.

Som samfunn må vi sette en stopp for at ulike diskriminerte grupper settes opp mot hverandre.

Les også: Hei, jeg heter Maria, og jeg er ikke woke. Det bør ikke du være heller

Kvinnekamp er ikke en opposisjon til menns rettigheter, like lite som at fokus på transkvinner er en opposisjon til kvinner som ikke er trans.

Liberale skeive trenger ikke settes opp mot konservative skeive. Krigsflyktninger fra én nasjon trenger ikke settes opp mot en annen. Troppene må samles i felles kamp for likeverd.

Diskriminering skaper samfunnsproblem

Diskriminering og utenforskap er en felles utfordring fordi det skaper dårlige livsvilkår for mennesker vi som samfunn har et ansvar for å ivareta. I tillegg hindrer det menneskers bidrag til fellesskapet og øker samfunnskostnadene. Det er en «tap-tap-situasjon».

Les også: Hatparagrafen bør vrakes

Når diskriminerte grupper i tillegg ekskluderes fra samfunnspolitiske arenaer som Pride og kvinnedagen, er det bekymringsverdig fordi de da fratas en av få muligheter for å få sin stemme hørt.

Vi må vi ta et oppgjør med de fordommer og holdninger som hindrer oss i å se og behandle våre medmennesker som likeverdige – og dét begynner med deg og meg.