Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
I dag morges (fredag, red.anm.) tok jeg lokaltoget fra Greverud til Oslo. Toget var fullt av pendlere som skulle på jobb i sentrum.
Jeg la fra meg mobilen i lommen, tok på airpodsene og lyttet til «Koop Island Blues». Herregud, for en deilig følelse. Jeg ble skikkelig glad inni meg. Kjente jeg gledet meg til å holde foredrag for 60 personer om arbeidsglede og mot.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I stedet for å kikke på mobilen så jeg meg rundt på perrongen og i togkupeen.
Herregud, for et trist syn!
Alle kikket ned på mobilen. De få som ikke gjorde det stirret apatisk ut i luften. Ingen hilste på sidemannen når de satte seg. Det var ingen smil. Det var ingen samtaler med sidemann. Det var ingen menneskelig interaksjon what so ever. Jeg satt i kupeen og følte meg helt bortkommen. Her satt folk skulder til skulder på toget, men oppførte seg som sidemannen var luft, ja nesten spedalsk i noen tilfeller. Ikke nok med det, de aller fleste var kledd i sort og gråtoner. Det var nitrist.
Som hjernevaskede roboter reiste folk seg da vi ankom Oslo S. Siden jeg skulle videre til Nationaltheatret stasjon, ble jeg sittende å observere de som gikk ut av toget og bortover perrongen.
Det så ut som de var på vei til slakterbenken.
Alvorstynget, apatisk, robotaktig, Følelsen av å være tilstede i «1984» av George Orwell, «The Wall» av Pink Floyd og i reklamefilmen til MacIntosh fra 1984 var påtagelig. Ikke et smil, ingen prating, samme takt, ikke noe liv.
Les også: På skattejakt etter pornobladene i skogen (+)
Det strålte ikke av noens øyne. Sparte de seg opp til kontoret, for så å eksplodere som en nyttårsrakett av glede, entusiasme, engasjement og omsorg? Gledet de seg til å gå på jobb? Følte de det meningsfyllt å gå på jobb?
Jeg er opptatt av arbeidsglede. Det å ha lyst til å gå på jobb. Det å føle seg inspirert. Det å føle at man gjør noe nyttig og meningsfullt er helt nødvendig når man tilbringer minimum åtte timer på jobben hver dag.
For meg virket det absolutt ikke som disse pendlerne var fulle av inspirasjon og klar for å gyve løs på en spennende, lærerik og utfordrende dag.
Har pandemien endret noe i oss? Gleder du deg til å gå på jobb? Er du også litt robotaktig på din vei til jobben? Er du forsatt mentalt i sengen og håper at det hele er en drøm?
La oss alle sammen gjøre en kollektiv innsats for å skape glede rundt oss, inspirere oss selv og møte våre medmennesker med nysgjerrighet. Å sitte skulder til skulder med et menneske uten å hilse, si hei, ta en samtale, spørre om de skal noe spennende i dag har kanskje blitt en vane. Hva med å gjøre noe annet neste gang?
Jeg hadde lyst til å reise meg opp å fortelle en vits, synge en sang, fortelle en historie, men ble sittende å observere.
Men neste gang. Da skal jeg dele historien.
Denne historien ble først delt på skribentens Facebook- og LinkedIn-side.