Gå til sidens hovedinnhold

Pakistan har lenge vært Talibans lekegrind

Samtidig som Taliban styrker grepet om det afghanske samfunnet, uttrykker islamister over hele verden en betydelig glede.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Selv den såkalt «demokratisk valgte» statsministeren i Pakistan, Imran Khan, har begynt å bemerke at «endelig er Afghanistan fri fra slaveriets lenker». I Storbritannia har den islamistiske aktivisten Anjem Choudary gratulert, og ytret ønsker om at Taliban vil praktisere en strengest mulig sharia.

Det vil komme et stort oppgjør med den nylig avsluttede vestlige tilstedeværelsen i landet. Men, vi må ikke frikjenne andre lands medvirkning til katastrofen.

Spesielt gjelder dette for Pakistan.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En av de største bidragsyterene

Pakistan har i årtier vært en av de aller største støttespillerne til islamistgrupperinger i Afghanistan. Landets mektige etterretningstjeneste (ISI) har aktivt støttet grupperinger siden 1950-tallet, og vil mest sannsynlig fortsette med dette i de kommende årene.

Allerede under Obamas presidentperioder var det nokså klart at Pakistan er en av de aller største bidragsyterne til Talibans utvikling og styrke.

I en rapport fra 2008 påpekes det at en av de viktigste oppgavene for USAs president vil være å få Pakistan bort fra å være et drivhus for terrororganisasjonen. Men lite ble gjort for å stoppe utviklingen.

Stadig flere har forstått at uten støtte fra den pakistanske etterretnings- og forsvarseliten ville ikke Taliban vært noe særlig mer enn en irritasjon.

Denne prosessen har tatt tid. Likevel har viljen til å påvirke Pakistan og landets ledelse vært minimal.

Årsakene er mange. Blant annet Pakistans tilgang til atomvåpen, og det faktum at landet anses som en alliert i krigen mot terror.

Det er verdt å minne om at Osama Bin Laden ble funnet og drept av amerikanske spesialstyrker, nettopp i Pakistan i 2011. Han hadde, i over ti år, hatt tilholdssted bare en kort spasertur fra en av Pakistans prestisjefylte, militære utdanningsinstitusjoner.

Talibans grunnlegger og mangeårige leder, Mullah Omar, skal etter sigende ha dødd ved et sykehus i den Pakistanske byen Karachi.

Her kan du lese flere kommentarer av Mahmoud Farahmand

Startet før 1979

Pakistans handlinger i Afghanistan startet heller ikke med den sovjetiske invasjonen i 1979, men var allerede på 1950-tallet i gang med sine aktiviteter i landet. Jamaat-e-Islami var den første organisasjonen som ble brukt til å påvirke situasjonen i Afghanistan.

På daværende tidspunkt kunne man si at Pakistan hadde legitime bekymringer. Afghanistan var et irritasjonsmoment for den nyetablerte post-koloniale staten Pakistan. Afghanerne invaderte det pakistanske Balouchestan, og nørte oppunder pashtunsk nasjonalisme.

I 1973/74, under Zulfakir Bhuttos regjeringsperiode, ble det etablert en egen enhet i Pakistans nokså formidable etterretningstjeneste (ISI) med Afghanistan som mål.

Enheten skulle vurdere militante grupperinger som kunne gjennomføre operasjoner i nabolandet. Dette er lenge før den sovjetiske invasjonen.

I 1979 hadde ISI satt opp og trent over 50 grupper. Disse ble senere en del av Mujahedin-bevegelsene som kjempet mot sovjethæren.

Les også: Terrorforsker tror vi får se Talibans sanne ansikt om ett til to år. Han frykter nye terroranslag i Vesten

Vesten og USA - men hva med naboene?

I årene NATO var til stede i Afghanistan ble mye av Talibans operasjoner styrt fra den Pakistanske byen Quetta, hvor Taliban hadde sitt hovedkvarter.

Da jeg selv tjenestegjorde i Afghanistan var det kjent at Talibans ledere i Afghanistan reiste uforstyrret frem og tilbake til Pakistan via grenseovergangen i Spin Buldak.

Ofte fremkom det at dette var kjent for flere av partene, men lite ble gjort for å aktivt forhindre dette. Denne grenseovergangen ble også brukt til å forsyne Taliban med våpen og utstyr.

Det er så altfor lett å skylde på Vesten og USA for Afghanistans tilstand, og de afghanske styrkenes fall.

Det er ingen tvil om at det er naboene som bærer det aller største ansvaret for Talibans styrke og suksess, og ikke minst Afghanistans tilstand.

Det er disse landene som i to tiår har gitt Taliban et fristed, trent opp deres krigere og forsynt dem med materiell. Det er også disse landene som indirekte har bidratt til at mangfoldige sivile liv har gått tapt.

Les mer fra Norsk debatt her

Når oppgjøret om den mislykkede nedkjempingen av Taliban nå kommer, er det viktig at disse momentene får en like stor plass som klandringen av mislykket vestlig intervensjon og fredsbevaring.

Kommentarer til denne saken