Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
(Nordnorsk debatt): Nylig ble det klart at fylkesordføreren i Troms og Finnmark Tarjei Jensen Bech (Ap) ikke vil stille som toppkandidat for Finnmark Arbeiderparti ved neste korsvei. Han fortsetter i politikken, men tar et skritt tilbake, melder han, og vil ikke være aktuell som fylkesordfører i Finnmark.
Grunnen han oppgir er den store belastningene han opplever med netthets og trusler, særlig på sosiale medier. Tarjei Jensen Bech er overlevende etter Utøya-massakren.
En rapport som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress publiserte i fjor viser at én av tre Utøya-overlevende har mottatt hatefulle ytringer eller trusler i innboksen. De fleste av disse meldingene hadde en eller annen kobling til Utøya.
Les også: Unge Venstre-lederen ut mot justisministerens TikTok-bruk
Mens Jensen Bech prioriterer egen helse og tar et skritt tilbake, ønsker han at vi tar en viktig debatt: Hvor mye hets og netthat kan vår demokrati tåle? Og skal bare de mest hardbarkede politikere være med i den offentlige debatten? Hvor mye hardere skal vi tåle at den offentlige debatten blir?
Det er betimelige spørsmål. Som har noen nådeløse svar.
Politikk vil alltid bestå av harde fronter. Engasjementet er som regel jevnt fordelt på de politiske partiene. I tillegg må politikere forvente å bli møtt med hard kritikk fra velgere og media. De er våre ombudspersoner og vi bør og skal kunne snakke til dem med tydelig tale.
Men saklighet bør etterstrebes også i tydelig tale. Saklighet er ofte umulig å etterstrebe i debatter på sosiale medier. Fordi saklighet er dårlig sort for sosiale mediers forretningsmodell.
Vi må snart slutte å debattere sosiale medier som om de har et demokratisk formål. De har ikke det. De er effektive salgsmaskiner og de selger våre persondata. Saklig meningsbryting i demokratisk ånd, liker algoritmene deres dårlig.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Så hvor mye netthets kan vårt demokrati tåle? Den må sannelig lære seg å tåle store mengder av det. Fordi vi ikke har politisk, rettslig eller teknologisk makt til å regulere disse salgsmaskinene.
Det er knallharde fakta. Sosiale medier er templer i raseriets tidsalder, ledet av teknologiske titaner som ikke har noe annet mål enn å eie din oppmerksomhet. Og den oppmerksomhetsøkonomien de opererer i, elsker raseri og agg.
Lena Lindgrens «Ekko - et essay om algoritmer og begjær» bør være obligatorisk lesning for alle, men særlig for politikere som skal utforme fremtidens lover.
Fordi politiske strateger bidrar mer enn villig selv til sosiale mediers oppmerksomhetsøkonomi. Sosiale medier er den første kanalen politikere benytter seg av selv når de skal dele sitt budskap, og ikke minst sine politiske seire.
Vi har sett under siste valgkamp at politiske partier har flyttet mye av sin kommunikasjon over på sosiale medier. Arbeiderpartiet alene har brukt åtte millioner kroner i valgkampen på å sponse innlegg på Facebook, Instagram og Snapchat.
Arbeiderpartiet er ikke alene. Alle partiene bruker mye penger, tid og krefter på sosiale medier. Slik bidrar de politiske strategene med å flytte offentligheten i stadig større grad vekk fra redaktørstyrte medier og inn på sosiale medier.
Sosiale medier er jo besnærende for politiske strateger. Det er ingen plagsomme journalister der som kan stille kritiske spørsmål til dine statusoppdateringer. Men bordet fanger. Og vi er alle fanget av det.
Og det koster. Det koster trolig de minst hardbarkede politikere mest.
For digitale stammesamfunn er ikke et spøk. Og flammekriger, heksejakter og skittstormer er trolig mye mer ubehagelige å forholde seg til enn et par kritiske spørsmål fra en politisk journalist.
Disse skittstormene blir altså den enkelte politiker ofte stående alene med, og må filtrere ganske ubehagelige ting ut. Noe av det kan anmeldes. Men mye er innafor lovene. For noen er det mer krevende enn for andre. Det lurer jeg på om partienes sosiale medie-strategier tar høyde for?
Som de fleste redaksjoner vet, er det en tidkrevende øvelse å røkte kommentarfelt. NRK kastet inn håndkleet og stengte ned flere av sine profiler på Facebook i år.
De ville bruke god arbeidskraft andre steder.
Når man spør storsamfunnet hva den har tenkt å gjøre med netthets, bør man også spørre politiske partier: Hva vil de med sosiale medier? Hva kan de om sosiale medier? Og hvorfor tror de at de kan få et overtak på sosiale medier?
Det er to åpenbare svar: De folkevalgte må være der folk er. Og vi er på sosiale medier. Man kan finne god distribusjon på sosiale medier. Men man finner sannelig ikke demokratibyggende meningsutveksling der.
Et absolutt mindretall av Norges befolkning deltar i noe form for offentlig debatt, inklusive sosiale medier, ifølgr Ytringdfrihetskommisjonen. Og kommentarfeltene på sosiale medier domineres av et mindretall av disse igjen.
Men det like åpenbare svaret på at politiske partier satser så hardt på sosiale medier, er fordi de tror at man kan vinne makt ved hjelp av dem. Og det kan man. Hvis man er flink å leke «Finn din stamme»- leken. På plattformenes egne premisser.
Slik som Donald Trump gjorde ved hjelp av Twitter og Facebook.
Men han falt også, ved Twitter og Facebook. For det er ett sted maktutøvelsen ligger i den sosiale medieverden. Det er ikke hos meg som skroller. Det er ikke på kontoret til kommunikasjonssjefen på et partikontor i Norge.
Det er i en dal i California. Der gir de blaffen i at deres forretningsmodell koster folk vettet. Eller koster oss gode demokratiske meningsbrytninger.
Jeg er bekymret for debattklimaet på sosiale medier. Det er selvsagt bekymringsverdig at engasjerte mennesker får angstlidelser på grunn av netthets. Men det er også bekymringsverdig at vi har veldig få verktøy til å fikse dette med. Annet enn å logge av,
Vi undervurderer kolossalt hvor mye denne forretningsmodellen koster oss.
Vi kan og bør som storsamfunn fortsette å ta et oppgjør med hets av enkelte politikere på sosiale medier.
Men de politiske partiene må også spørre seg om deres avhengighet av sosiale medier er så bra for demokratiet. Og for politikerne.
Logge av kan de like lite som resten av oss. Men selvkritisk kan vi alle med fordel være.